På villspor
Heidi Halvorsen er en av de fem faste skribentene i skriveprosjektet «Synlige stemmer».
Har du noen gang gått deg vill? Det har jeg. Mange ganger faktisk. Du skulle sett meg forrige gang jeg gjorde det, da tipper jeg du hadde fått deg en god latter. Som blind trenger man ikke gå langt for å rote seg bort.
Det er merkbart hvor stille verden er en søndag kveld i vinterhalvåret, når man bor så landlig til som jeg gjør. Det var kaldt, og jeg hadde vært ute og gått tur med ei venninne. Siden det også var glatt fulgte hun meg et stykke på veien hjem. Jeg kan veien godt, og gangstien var enkel å kjenne med den hvite stokken min. Men jeg hadde glemt å sjekke hvor jeg befant meg da venninna mi og jeg skilte lag. Uten en utgangsposisjon var jeg ganske hjelpeløs. Det var ingen andre folk ute, ingen biler på veien, og jeg hadde glemt GPS-en hjemme.
Jeg sto stille og lytta rundt meg en god stund, men hørte ingen lyder noe sted. Jeg bestemte meg for å gå videre, tok en sjans på hvor jeg var og fulgte rutinene mine fra det jeg håpa var startposisjonen min. Da skulle jeg passere tre avkjørsler på høyre side før jeg skulle ta av fra gangstien og krysse over veien og inn i min egen gate.
Plutselig kom jeg borti en bil med stokken min. Jeg tenkte at det var litt merkelig å parkere midt på gangstien, men gikk videre. Så støtte jeg borti enda en bil, og så enda en.
Jeg fikk det ikke til å passe med mitt mentale kart at det skulle være parkerte biler noe sted på ruta mi hjem. Jeg gikk litt tilbake igjen den veien jeg kom, men var temmelig i villrede. Bare ukjente kjennemerker. En fortauskant jeg aldri hadde vært borte i før, mye asfalt under stokken, ingen kanter som viste gangstien. Jeg ble redd for at jeg sto midt i veien, og skyndte meg inntil fortauskanten. Prøvde febrilsk å tenke ut hvor jeg kunne ha tatt feil, hvor i landskapet jeg egentlig var nå.
Den følelsen der ute i vinterkvelden har jeg hatt noen ganger i livet ellers også. Har du noen gang opplevd noe slikt? At du av en eller annen grunn har gått av sporet livet ditt er på, måtte stoppe opp, se deg rundt og ikke helt vite hvor du er eller hvor du er på vei? Det er ingen god følelse å ha, og det er i slike situasjoner jeg hadde trengt å ringe en venn.
Jeg forsøkte akkurat det, men ingen tok telefonen. I forvirrede og mørke øyeblikk i livet mitt har jeg ropt til Gud mange ganger, men det har ikke kommet noen skrift på veggen eller et kart dalende fra himmelen med veien videre staka ut.
Så hva gjør man da? Når livet er for uoversiktlig? Når man ikke veit hvor man skal gå, hvordan man skal komme seg hjem igjen? Jeg har fått et tips fra en synspedagog som funker bra i begge tilfeller av å være på villspor:
Stå stille, vent og lytt!
Så gjorde jeg akkurat det. Lenge. Det var helt stille rundt meg. Jeg hørte en dør bli slått igjen et sted bak meg i stillheten, og forsto at jeg var i nærheten av et hus. Jeg venta litt til, og etter hvert kunne jeg høre en bil nærme seg i det fjerne. Jeg ble nervøs for om jeg sto i selve veibanen, men valgte å bli der jeg var. Bilen nærma seg, og saktna farten. Den kom fra venstre og så hørte jeg den svinge inn en annen vei i stedet for å kjøre forbi meg. Kunne det vært min gate bilen svingte inn i? I så fall var jeg svimlende nær å komme hjem! Jeg tok sjansen, og fulgte etter lyden av bilen som forsvant i det fjerne.
Den gleden og lettelsen jeg kjente da jeg fant ut at det var nettopp min egen gate jeg gikk inn i er nesten ikke til å beskrive. Da jeg åpna min egen inngangsdør, kjente varmen hjemmefra… Jeg kunne bare lene meg mot døra og takke Gud. Jeg var HJEMME!
Jeg veit ikke hvordan det er med deg, men jeg står akkurat nå og venter og lytter etter lyder som kan vise vei i livet mitt. Jeg er usikker på hvor jeg skal gå. Heldigvis har det kommet noen forbi som står og venter sammen med meg, som vil gå videre med meg et stykke på veien. Det er fint selskap å ha, og jeg takker Gud for dem, slik jeg takka for bilen som viste meg gata mi den kvelden.
Det er uansett litt rart å oppdage hvor mange likhetstrekk det er mellom det å gå i blinde og det å leve! Man ser ikke veien foran seg, men går etter den veibeskrivelsen man har fått, etter kjennemerkene man veit skal være der. Noen ganger går det lekende lett, andre ganger kommer man litt på utsida av løypa. Da er mitt råd det jeg selv har fått: Stå stille, vent og lytt!
Flere artikler av Heidi Halvorsen:
Blind hverdag
