Porselen og silkehansker

Portrettbilde Asbjorn Gabrielsen

Asbjørn Gabrielsen er ungdomsdiakon i Søgne menighet og skribent i Synlige stemmer.

Har du noen gang følt at du har blitt behandlet som porselen? Det har jeg, og det er noe av det mest irriterende i verden. Får jeg for mye omsorg, føler jeg meg liten.

Jeg er sterkt svaksynt. Dette fører ofte til at folk ikke vet hvordan de skal oppføre seg rundt meg. Ofte blir jeg behandlet som om jeg kan knuse når som helst. Folk skal hjelpe meg hele tiden, snakke til meg på en viss måte, og passe på meg uansett hva jeg finner på. Det er sykt irriterende.

Da jeg begynte på folkehøyskole, flyttet jeg til et nytt og ukjent sted for første gang. Der var det mange nye mennesker å bli kjent med. Det var et bra år, men jeg husker godt hvordan folk stadig skulle hjelpe meg, enten det var å gå ned trapper, finne frem til nye steder, eller orientere meg i kantina. Dette var ting jeg kunne fikse selv, men folk ville så gjerne hjelpe uansett. Slikt skjer fortsatt til stadighet.

Det mest irriterende med det, er at jeg ikke kan bli irritert av det. Det er jo bare en måte å vise meg omsorg og respekt på, og at de ønsker meg vel. Dette skjønner jeg, og jeg må understreke at denne omsorgen og respekten setter jeg pris på, selv om den tar en form jeg ikke nødvendigvis liker. Det er jo dumt å bli sint på folk som bare viser meg omsorg.

Problemet er at denne omsorgen får meg til å føle meg så liten. Mange har opplevd å føle seg overbeskyttet av foreldre, selv i voksen alder. Det er noe av samme følelsen: Tar du det som en selvfølge at jeg ikke klarer meg selv?

Mine beste venner, og de menneskene jeg har mest tiltro til, tuller skikkelig med meg og synet mitt. De vet jeg ikke bryr meg om slikt, og at jeg til og med setter pris på det. Det betyr nemlig at de er trygge på meg. De vet at når jeg trenger hjelp, og det skal innrømmes at det kan være ofte, så ber jeg om hjelp. Det er jeg faktisk god til.

Et par tips til slutt til dere som er litt usikre på hvordan dere skal forholde dere til meg og andre synshemmede. For det første: Dersom jeg, eller noen andre synshemmede, trenger hjelp, så ber vi om det. Det er de aller fleste av oss blitt sabla gode på. Vi trenger det jo ofte, men vil bare ikke ha hjelp hele tiden, eller at det tas som en selvfølge at vi må ha det. For det andre: Ikke vær redd for å drite dere, eller oss, ut. Vi blir ikke fornærma dersom folk ikke behandler oss med silkehansker. Vi er ikke laget av porselen.

Les flere artikler av Asbjørn Gabrielsen:
Jeg er blitt hekta på dataspill, og det skal den norske stat ha æren for!

NAV – på godt og vondt

Ta imot!

Se og bli sett