Skru ned lyden så jeg kan se deg  

    Hør teksten opplest her av Ella Gyri Groven

Tenk deg at du er på handletur på senteret.

Litt travel er du i godt driv på vei fra bokhandelen til matbutikken. Så skrur noen av all belysning. Det eneste du kan sanse nå, er mørke.

Mest sannsynlig kommer du aldri til å oppleve noe slikt, men kanskje kan du forestille deg det? Hva hadde det gjort med deg? Hadde du stoppa midt i et steg, blitt stående bom stille, forvirra og bortkommen? Enda du egentlig veit hvor du skal. Hadde du kjent igjen omgivelsene rundt deg?              Det hender stadig vekk med meg. At jeg mister retningen og føling med omgivelsene rundt meg. Når jeg er ute på tur i kjent terreng, og noen plutselig slår på masse lyd. Da stopper jeg midt i steget, blir stående på stedet jeg er godt kjent uten å ane hvor jeg skal gå eller kjenne meg igjen. Det kan skje både inne og ute, og ofte plutselig. Omverdenen forsvinner, og alt som er igjen, er LYD. Det er umulig å komme seg unna.

Vi omgir oss med lyder til enhver tid, noe som stort sett fungerer som gode veimerker og kjennetegn for å finne fram. Men så er det også med jevne mellomrom at det kommer andre lyder inn og overtar hele min verden. Veiarbeid, store kjøretøy, støvsugere, kjøkkenmaskiner eller høy musikk. I sånne situasjoner har jeg som regel mest lyst til å legge meg ned i fosterstilling med hendene over hodet til det blir stille rundt meg. Til jeg igjen kan kjenne meg igjen, til jeg igjen kan se omgivelsene mine.

Ja, jeg mener faktisk at jeg ser omgivelsene mine til vanlig. Hjernen lager nemlig bilder av alt jeg får av sanseinntrykk. Berøring, lyd og lukt blir til synsinntrykk hos meg, men alt det viskes ut når ulyder trenger seg fram og overtar hele plassen.

Visste du at jeg kan se deg ganske godt når vi sitter sammen og prater, og det er stille rundt oss? Lyden av stemmen din og dens nyanser danner bilder av deg; toneleie, tempo og flyt forteller meg mye om hvordan du har det. Måten du sitter på, om du har hendene og kroppen i ro, hvordan du flytter på deg i stolen, hvor du har hodet ditt vendt. Alle sånne ting gjør at jeg ser deg. På en annen måte enn slik jeg kunne se deg da øynene mine virka, men jeg tror ikke det er noen dårligere måte å se deg på.

Helt til noen begynner å støvsuge. Eller spille høy musikk. Da blir du borte for meg. Og jeg blir også usynlig for meg selv. Det er noe av det mest ubehagelige jeg veit om. Og kanskje også noe av det som har overraska meg mest ved det å bli blind.

At lyd kan være noe så vakkert, morsomt og nyttig samtidig som det kan legge hele verdenen min øde. Min beste venn og min verste fiende. Så ja, altså, jeg mente faktisk det jeg sa: Vær så snill og skru ned lyden så jeg kan se deg!