Utestenges fra å klage på diskriminering

En ny rapport om syns- og hørselshemmedes erfaringer med diskriminering og muligheten til å klage, viser at det finnes store barrierer som hindrer funksjonshemmede å klage.

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne pålegger staten et stort ansvar rundt bevisstgjøring av funksjonshemmedes menneskerettigheter. Undersøkelser og erfaring viser at samtidig som syns- og hørselshemmede blir diskriminert på alle samfunnsområder, er det store barrierer for å realisere sine menneskerettigheter og for å ta i bruk diskrimineringsvernet.

Her kan du høre en lydutgave av rapporten 

Eller her!

Prosjektet «Kjenn din rett – til å ikke bli diskriminert» er et samarbeid mellom de tre organisasjonene Norges Blindeforbund, Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) og stiftelsen Stopp Diskrimineringen.

I mai kom rapporten fra prosjektet.

Det er dyster lesning:

Her kan du lese hele rapporten: https://www.hlf.no/contentassets/7e78bf330f774cfbbfe12ad6be93dcee/digital-230511-nbf-kjenn-din-rett-rapport-a4.pdf

  1. Mangel på informasjon og kunnskap er en barriere som hindrer syns- og hørselshemmede i å klage. Manglende kunnskap om diskriminering og klagesystemet viser at det er behov for bedre informasjon om rettigheter og diskriminering til syns- og hørselshemmede.
  2. Det er alvorlig at diskrimineringsvernet ikke fungerer etter intensjonen som et lavterskeltilbud. Rapporten dokumenterer at dagens system i seg selv er en barriere for å klage, fordi det er for krevende – selv for de ressurssterke. Sammen med faglitteratur og forskning, tydeliggjør rapporten at håndhevingsapparatet ikke er et lavterskeltilbud for de som blir diskriminert etter 2017-reformen. Dette må tas på alvor av politisk ledelse og Kultur- og likestillingsdepartementet.
  3. Mangel på veiledning og støtte i en klageprosess er en barriere. Det er behov for et bredere veiledningstilbud og fri rettshjelp i klager til Diskrimineringsnemnda. Dette ble tydelig gjennom henvendelsene prosjektet fikk om individuell veiledning og at flere av disse resulterte i innsendte klagesaker. I tillegg til tilbakemeldingene fra fokusgruppa i prosjektet, ser vi at det er behov for veiledning som kan følge opp og bistå den enkelte gjennom hele klageprosessen.

Prosjektet anbefaler at følgende må gjøres

  • At Kultur- og likestillingsdepartementet i koordinert innsats med andre departementer gir alle innbyggere økt og tilgjengelig informasjon og kunnskap om diskrimineringsvern og menneskerettigheter.
  • En gjennomgang av opplysnings- og veiledningsplikten til nemnda, slik at de bedre kan imøtekomme klagere med sansetap og andre funksjonsnedsettelser og oppfyller sine forpliktelser i henhold til CRPD artikkel 13 og 21. En styrking av nemndas veiledningsplikt vil bidra til at flere klagere får sakene sine realitetsbehandlet. Gjennomgangen må sees i sammenheng med veiledningsrollen til LDO.
  • Vi må forvente at de som tar kontakt med nemnda møter kompetanse, profesjonalitet og forståelse for forutsetningene funksjonshemmede har i møte med offentlig forvaltning. Dette må gjennomgangen og ta for seg.
  • For syns- og hørselshemmede er det særlig viktig at nemnda informerer tydeligere om alternativer til å klage skriftlig og elektronisk og også innfrir disse alternativene. Det må være et fungerende alternativ til det digitale klagesystemet for klagere med funksjonsnedsettelser. Det er også behov for utvidet åpningstid for telefonvakten som del av dette tilbudet.
  • Gjennomgangen må sørge for at Diskrimineringsnemnda har et brukervennlig digitalt klagesystem som må strekke seg lenger enn minstekrav for universell utforming av IKT.
  • En klarspråk-evaluering og påfølgende retningslinjer for nemndas brev og kommunikasjon med klagere.
  • Styrke nemndas mulighet for å hente inn IKT-faglige uttalelser og kontroll av retting etter pålegg, i samarbeid med Tilsynet for universell utforming av IKT. Det er også nødvendig at samarbeidet med UU-tilsynet gjøres mest mulig effektivt, slik at diskrimineringen stopper så fort som mulig.
  • Hastevedtak er en mulighet som bør tydeliggjøres i nemndas informasjon om saksbehandling. Hastevedtak må kunne brukes mer på saker som kan få alvorlige konsekvenser i nær fremtid.
  • Prosjektet anbefaler også å sørge for at nemnda bruker sine sanksjonsmuligheter i større grad enn det gjøres i dag.
  • En gjennomgang av Diskrimineringsnemndas tolkning av hjemmel for tvangsmulkt. Vi må kunne forvente at tvangsmulkt begynner å løpe ved den opprinnelige fristen, dersom pålegg om retting ikke er fulgt. Uten dette bortfaller den preventive effekten for plikthavere av nemndas vedtaksmyndighet ved pålegg om retting jamfør diskrimineringsombudsloven § 11, og tvangsmulkt jamfør § 13. Vi anbefaler en gjennomgang av hvordan nemnda tolker og praktiserer dette, slik at tvangsmulkt begynner å løpe fra opprinnelig dato.

Følgende må tas inn i likestillings- og diskrimineringsloven:

  • Krav til universell utforming må gjelde på alle samfunnsområder.
  • Krav til personlig service i loven for å sikre tilgang til varer og tjenester.

Samtidig som organiseringen av håndhevingsapparatet må styrkes, må det bevilges nødvendige ressurser.

Funksjonshemmedes organisasjoner har tidligere foreslått økte bevilgninger til Likestillings- og diskrimineringsombudet, Diskrimineringsnemnda og Tilsynet for universell utforming av IKT (Digdir). I statsbudsjettet 2023 fikk nemnda 1 million i økt bevilgning, men det er ikke nok. Resultatet er at de ikke har ressurser til å håndtere den store mengden saker de får inn. Det er ikke akseptabelt ovenfor utsatte av diskriminering at nemnda har lang saksbehandlingstid, ikke overholder egne frister for tilsvar, retting og tvangsmulkt og at klagere overlates til selv å måtte følge opp prosessen. Det innfrir ikke rettighetene som syns- og hørselshemmede og andre diskriminerte har til et fungerende diskrimineringsvern og lavterskeltilbud.

Prosjektet anbefaler også at Kultur- og likestillingsdepartementet bevilger midler til organisasjoner som vil jobbe aktivt med å bevisstgjøre og bekjempe diskriminering.