Utsikt til nye landskap

Bildet: Heidi Halvorsen ved pianoet

Hun er miljøarbeider på videregående skole, kone og mor. Musikk, dikt og naturopplevelser er også viktige for Heidi Halvorsen, som ble blind i voksen alder. Hun har nylig har gitt ut sin første diktbok. Flere av diktene i Utsikt handler om Heidis forhold til Gud.

Heidi Halvorsen (44) mista synet for tretten år siden, men diagnosen fikk hun da hun var 17 år. Hun hadde da et synsfelt på fem grader, det normale er 180 grader, så Heidi hadde det hun kaller et trangt tunnelsyn. Men hun så klart og syntes selv at synet ikke var så veldig dårlig. Fra hun var 28 til 30 år mista hun imidlertid resten av synet. Det siste forsvant i løpet av en kveld. Det var en dramatisk opplevelse for både Heidi og familien. Mannen jobbet som førskolelærer, mens hun var hjemmearbeidende med to små barn. Synstapet innebar store forandringer for familien.
– Det var en kjempetøff tid. Det ble veldig mye på mannen min selvfølgelig. Det var krisemodus. Akkurat der og da var det bare om å gjøre å komme seg igjennom hver dag. Å mate en syv måneder gammel gutt med grøt uten å se, det blir mye gris. Og toåringen løp rundt, sier hun og ler litt ved tanken på hvordan det var. 
– Før hadde jeg litt restsyn som jeg utnytta veldig godt. Nå var det kaos, men når man er midt i en krise har man ikke tid til å sette seg ned og reflektere så mye heller. Dette må vi bare fikse. Så reaksjoner kom seinere når ting begynte å ordne seg og vi fikk hjelp. Hun fikk avslag på uføretrygd. 

Heidi fikk jobb
Heidi Halvorsen er utdannet spesialpedagog. Hun spiller piano og har vært frivillig pianolærer. Men det ble en veldig lang vei til det å få seg jobb, forteller hun. Statistikken for blinde i jobb er veldig dårlig, så hun hadde ikke tro på at det skulle gå, men etter noen år fikk hun praksisplass på Re videregående skole, der hun jobber nå. Det ble prosjektstilling, som etter hvert ble til fast stilling. 

-Jeg er veldig glad for det nå, at det gikk den veien. Jeg tror jeg har vært kjempeheldig med de som har vært rundt meg som støtteapparat.

Hvordan er det å være blind miljøarbeider?
– Det første året var det mange ganger jeg begynte å planlegge et opplegg, før jeg kom på at jeg var blind og at det var ting jeg ikke kunne gjøre. Jeg glemte det, sier hun og ler. Det å være miljøarbeider er en veldig spennende jobb, som er både krevende og gøy. Elevene forandrer seg, det er jo nye hvert år, så jeg må stadig stå i situasjonen å være den første blinde noen av ungdommene møter. Jeg opplever at de er veldig åpne og nysgjerrige på en fin måte. De er vel behjelpelige. Og jeg kan bruke det også litt i forhold til ungdom som strever. De får mulighet til å hjelpe meg. Så det har egentlig vært en fin opplevelse, sier miljøarbeideren. 

Holdninger 
Hun roser hvordan skolen og arbeidsplassen har møtt henne. Erfaringen fra jobbsøkertida var derimot ikke god. Blant annet søkte hun praksis som pianolærer på en kulturskole, men fikk høre at det ville bli vanskelig for henne å jobbe der fordi klasserommet var i tredje etasje.
– Å, han tror ikke jeg kan gå i trapper nei! Tenkte hun da.
– Sånne holdninger har jeg møtt mye av. Men det først den læreren jeg skulle jobbe sammen med på Re videregående sa til meg, da jeg begynte der, var at hun hadde spart emnet om syn til jeg kom, fordi jeg er spesialpedagog og hadde erfaring. Så det var en helt annen måte å bli sett på. 
– Man vil møte fordommer mot det å være blind, men det er ofte basert på uvitenhet. Noen mener for eksempel at den hvite stokken vekker for mye oppmerksomhet og at jeg kan klare meg uten den. Andre tenker at noe er for vanskelig for den blinde, mens noen gjør et nummer av at de har tilrettelagt for den blinde i salen. Det blir så lite allright for den det gjelder. Dette har lært meg en del som menneske, legger hun til.  

I diktboka Utsikt, som Heidi Halvorsen gav ut i juni, er holdninger også et tema. Hun har tekster om hvordan hun har blitt møtt, som handler om både positive og negative opplevelser. For hun har også blitt møtt godt. 

– Jeg er overveldet!

Gleder i naturen
– Mitt favorittsted er der jeg var da jeg begynte å skrive dikt. Jeg var på en retreat og gjestegård i Ringsaker og de som driver den gården har laget «blindveier» til meg i skogen. 
Heidi forteller at den gode hjelperen på stedet blant annet har lagt ut stokker i skogen, som hun kan gå på, slik at hun finner frem på steder som i utgangspunktet var utilgjengelige for henne som blind. Uten at hun har bedt om det. Det er han som har fått henne ut i denne naturen. Det setter Heidi stor pris på, for hun trodde ikke hun kunne gå tur der.
– Flere av diktene dine handler om det å være i naturen. Hva er ditt forhold til natur?
– Ja, det er noe som betyr mye for meg. Jeg har jo vokst opp i Trøgstad der det er mye skog. Når jeg mista synet la jeg bare alt dette med naturen bort, når jeg likevel ikke kunne se den lenger. Å ta på ting ser så rart ut, så det vil jeg i hvert fall ikke gjøre. Det med solnedgang for eksempel. Himmelen som er så vakker. Og når det er stjerneklart. Det blir så mye sorg i det å ikke se dette lenger. Så jeg bare la det bort. Så kom jeg på et kurs til denne gjestegården og møtte Ulf, som ikke kjenner meg, og jeg er såpass høflig at jeg ikke sa til han at jeg ikke ville ut i skogen. Han tok meg med i hagen deres og sa; kjenn på det, lukt på det, og jeg syntes det var utrolig ubehagelig. Når han viste meg det han hadde laget til i skogen, tenkte jeg at det går ikke, jeg vil ikke, jeg klarer ikke det. Så var det en morgen jeg våkna veldig tidlig og tenkte jeg skulle sitte på rommet mitt og vente, forteller Heidi. 
Alle sov og det var ingenting å finne på, så hun bestemt seg for å prøve å tørre å gå ut, for å se om hun fant denne hagen. Og det gjorde hun. Hun begynte å ta på steiner, blader og gress. 
– Jeg tok inn naturen med de sansene jeg har igjen. Det ble en veldig sterk opplevelse og starten på det å åpne seg opp, for å ta imot det vakre. Gud har gjort naturen veldig fin, også for meg faktisk. 

-Så du kom nærmere Gud i den opplevelsen?
– Ja, det vil jeg si. For meg er det veldig tydelig at han er der, midt i naturen han har skapt. Han har gjort det sansbart, til og med for meg som ikke kan se. 

Vi går ut i entréen, der Heidi viser meg hvordan hun utstyrer seg for turer i skog og mark, med refleksvest, ekstra lang, hvit stokk og kompass.  

Dikt om sinne
Flere av diktene i Utsikt handler om Heidis forhold til Gud. Noen av diktene kan relateres til synstapet, mens andre handler om følelser etter å ha fått diagnosen MS.  
Hun forteller at de fleste sinte dikta til Gud i boka, er en reaksjon på den siste diagnosen. Hun trodde hun hadde fått sitt med å bli blind. Så fikk hun MS i tillegg for fire år siden. 
– Da tenkte jeg at dette er for mye! Jeg ble utrolig utrygg. Da skrev jeg mye. Mange dikt til Gud. At jeg fikk enda en diagnose ble vanskelig å håndtere, men det å skrive har vært til veldig god hjelp. 

Det å skrive dikt ble en form for terapi. Samtidig som hun opplevde at diktformen åpnet for at andre kunne kjenne seg igjen i det hun skrev. Hun opplevde å finne fellesskap med andre på denne måten. 

Heidi Halvorsen skiftet menighet og miljø for noen år siden. Denne endringer har også påvirket henne og noen av diktene. Hun var del av et karismatisk menighetsmiljø, med mye høylytt kristendom, som hun selv sier. Det var forbønn for helbredelse, og en veldig tro på Guds under og tegn. Hun var aktiv i sang og musikk i denne menigheten og var en synlig person, selv om hun var blind. 
– Mange ba for meg, i god mening. Men det gjorde meg ikke godt, sier hun.

Hun forteller at det skjedde ting som gjorde at de trakk seg ut. 
-Det har gjort at det har blitt vanskelig å nærme seg kirker etterpå, fordi det fremdeles er vanskelig å sitte i en gudstjeneste å høre preken, eller å synge sanger som blir for mye meg og Gud, forklarer hun. Jeg leser punktskrift for sakte, og å bli med i allsangen blir vanskelig for jeg kan ikke tekstene.

I den nye menigheten kjente de ikke bakgrunnen hennes og hun kom med hvit stokk og var blind. 
– Så da er det ingen som tror at du kan noe heller. Jeg tenkte at det var litt deilig å slippe å spille og synge også. Det tok lang tid før jeg ble spurt om noe som helst. 

 

Musikk og språk
I stua står et piano, en rekke gitarer og en samling med ukuleler i forskjellige størrelser. Hun plukker opp den ene, spiller og nynner en livlig, liten låt. Hele familien er musikkglade. Heidi spiller mest piano og synger. Ektemannen spiller gitar. Sønnen spiller fiolin og dattera spiller piano og synger litt. De blir spurt om å komme å spille og synge forskjellige steder og det gjør de gjerne. Oppdragene er oftest kristne sanger og lovsang i kirker, men Heidi liker også keltisk musikk.

Hun spiller litt for meg på pianoet, fingrene beveger seg velvante over tangentene og musikken fyller rommet, mens jeg prøver å fange stemningen med fotokamera. Etterpå tenker jeg at jeg gikk glipp av å lytte.
Det å bære over med de seende sin manglende forståelse, er noe jeg lurer litt på. Heidi tror både uvitenhet og sjenanse kan være hinder.
– Kanskje er det slik at når noen prøver å forestille seg hvordan det er å være blind, så lukker de øynene og tenker at de klarer ingenting uten å se. De glemmer gjerne at blinde som de møter har øvd mye for å klare det de gjør. Andre er redde for å spørre om for mye, redde for å nærme seg og spørre om feil ting. Jeg oppfordrer elevene på skolen til ikke å være redde for å si «dumme» ting, å ikke bli flaue og ille berørte. Jeg sier også «vi sees» når jeg går, sier hun og smiler.  

Vi snakker litt om NRK sin nylig reviderte liste over begrep om funksjonsmangfold, med råd om hvilke ord som er greit å bruke og ikke. Noen sammensatte ord med blind i seg skal unngås, ifølge denne lista. Heidi Halvorsen sier at hun kanskje er litt politisk ukorrekt i denne sammenheng.
– Min erfaring er at folk i utgangspunktet er så redde for å si noe feil. Jeg skjønner poenget med lista, men når det kommer ei slik liste blir ikke folk mindre redde for å si noe feil. Jeg sier blindestokk sjøl, fordi da skjønner folk hva jeg mener. Jeg er jo blind og det er ikke noe skam i det, slår hun fast. 

 

Tar utfordringer
Tilbake til Utsikt. Boka er inndelt i tema, eller kapitler, og ett av de er kalt «hudløs». Jeg spør Heidi spesielt om diktene i denne delen av boka.
– Mange av de tekstene er bønner til Gud. De gjenspeiler veldig sårbare situasjoner. Diktet som heter hudløs har en spesiell historie. Det var en av de gangen jeg virkelig måtte slippe løs sorgen over å miste synet. Det var foran et krusifiks. Da jeg satte sammen dikta jeg ville ha i boka, var jeg i tvil om jeg skulle ha med dette diktet. Men det er et dikt som betyr mye for meg, så jeg valgte å ta det med.  

Hun forteller at hun har fått tilbakemeldinger om at andre finner trøst og mening i diktene hennes.
– Det kan være noe som når inn til andre, selv om de ikke har opplevd det samme som meg. Det kan også være at jeg setter ord på noe som andre ikke har greid, eller turt, å sette ord på selv. At det er greit og lov å gi utløp for de sterke følelsene.  

Hun leser diktet «For mye» til meg. Det var dette hun skrev da hun fikk MS diagnosen. Heidi har måttet lære diktene sine utenat for å lese de inn, fordi hun ikke har punktskriften helt inne. Da kan det av og til bli litt variasjon mellom tekst og lydversjonen.
– Forfatteren kommer ikke og tar meg om jeg bruker litt feil ord, ler hun. 
Boka slutter med håp og styrka tro?
– Ja, det stemmer. Det aller siste diktet er jeg veldig glad i og diktet definerer min tro nå. Et dikt jeg hviler i. Det gjenspeiler også livet mitt, for det er mye håp og glede. 
Jeg tenker litt på alle utfordringen hun har tatt og spør henne om hun er en modig person. Hun svarer at andre mener det, men at hun selv ofte føler seg redd. Likevel gjør hun ting andre synes er modig, ikke som et bevisst valg, men mye hun «dumper» borti, som hun sier. 
– Det å gi ut en diktbok er kanskje modig. Det var ikke noe jeg hadde planlagt, men mange likte dikta mine og mente jeg burde gi ut bok. Så da var det ikke så stor risiko å gi den ut egentlig, mener Heidi. 

Hun beskriver illustrasjonen på bokomslaget, som er et landskapsmotiv ved kysten, der vi ser havet, et fyrtårn, en båt, det er natt, men månen lyser opp landskapet. Hun forteller at illustrasjonen minner om hennes liv. 
– Selv om gudstroen har vært ganske mørk, så har det alltid vært lys som har kommet til meg. Ofte på uventa hold også. Fra mennesker som har kommet når jeg har trengt det, og noe som har skjedd som har brakt med seg både gleder og håp, og nye oppdagelser jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre, som å gå i skogen aleine, smiler hun. 
– Å gå på ski likte jeg ikke når jeg var liten, men nå elsker jeg å gå på ski! 
Hun forteller at hun ikke trodde hun skulle gå på ski som blind, men prøvde det for ungene sin skyld, og oppdaget at det var veldig moro, med ledsager. 
– Så nå gleder jeg meg til snøen kommer, ler hun. 

Og kanskje kommer det flere bøker også? Heidi Halvorsen skriver fortsatt dikt. 

Lytt til intervjuet som er gjort med Heidi, Link her!