Likepersonsarbeid – nytt ord, velkjent innhold

De kristne menighetene var kanskje verdens første likepersonsarbeid. I KABB står vi i en to tusen år gammel tradisjon.

«Likepersonsarbeid» har blitt et politisk korrekt uttrykk for at mennesker med de samme utfordringene er de beste til å gi hverandre hjelp og støtte. Når politikerne bruker uttrykket, handler det gjerne om at tiltak som bygger på selvhjelp kan spare samfunnet for penger til å lønne fagpersoner for å behandle de som faller utenfor.

I kristen sammenheng har vi drevet med dette siden Jesu tid, og det er jo noen år. Om de første kristne het det «De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.» (Apostlenes gjerninger, kap.2 v.44)
Dette handler om mennesker som på alle måter var plassert utenfor samfunnet. De trodde på Jesus som Messias, de satte Guds autoritet over keiserens. Verken hos jødene eller hos romerne var de akseptert. Mange levde i katakombene, utstøtt fra samfunnslivet og uønsket av sine egne familier.
Så søkte de sammen i fellesskap der de kunne trøste hverandre, hjelpe hverandre videre i troen og livet, dele hverandres behov for mat og klær. Det var likepersonsarbeid, med Jesu kjærlighetsbud som inspirasjon. Uten andre sosiale nettverk hadde de bare hverandre å lene seg til.

Da en gruppe blinde startet KABB i 1933, var det fordi de hadde et behov for samhold med andre kristne. De lengtet etter et fellesskap mange av dem ikke fant verken i sine lokale menigheter eller i datidens blindeorganisasjon. Uten å kjenne begrepet «likepersonsarbeid» var det akkurat det de begynte med. For dem het det «kristent vennelag».

Senere har vi ført dette videre. Det aller viktigste KABB gjør, er å la synshemmede og lesehemmede medlemmer møtes, utveksle erfaringer og hjelpe hverandre videre i et liv som kan være ganske strevsomt. Lydbibliotek og lydaviser driver vi med fordi medlemmene våre sier det møter deres behov, ikke fordi noen utenfra mener det er bra for dem.

Vi kan gjerne kalle det likepersonsarbeid, om det gjør det mer forståelig for byråkratene. Men det er i bunn og grunn bare godt gammelt – to tusen år gammelt – kristent fellesskap. Et fellesskap som ikke bare inkluderer dem som tror, men også alle som undrer seg, og alle som synes troen på Gud er vanskelig å forene med deres egen livssituasjon.

Det ligger både trøst og sprengkraft i fellesskapet- når mennesker møter hverandre og møter Gud sammen. Disse møtene det vi i KABB vil skape.