Å bære eller bli båret?

Lia Gård gjorde inntrykk. på meg. Her var smak av himmel, smak av jord. Et sted uten prestasjonskrav og forventninger, men med god plass til livets sårbarhet. Sangen i et fullsatt kapell gikk rett i hjertet, flerstemt og vakkert. Dette er et sted hvor det holder å bare være – og hvile.

I fellesskapet ble vi utfordret til å reflektere over hva vi forbinder med livsforsoning. Noen kan kjenne det som et løfterikt begrep. Det er ting i livet jeg kan slippe å bære med meg videre, noe kan jeg slutte fred med. Andre kan kanskje kjenne på at det blir enda noe man skal klare, i tillegg til det man er blitt rammet av. Noen kan tenke at livsforsoning, det er noe man driver med når man er blitt pensjonist eller enda lenger ut i livet.

Forsoning handler om å gi slipp, og innebærer å leve med det som har skjedd, og ikke mot. Dette kan skje gjennom hele livet, og det som rammer oss, kan bli et kall til å komme tettere på Kristus, å bli mer rotfestet. Det skaper en himmel over mye som i seg selv kan kjennes tungt. Livsforsoning handler om å se det i øynene, det tapte, det vi mistet, det ulevde, det vi aldri fikk oppleve. Det vi trodde livet skulle gi oss som vi ikke fikk. Det vi ødela for oss selv og andre. Torborg Leenderts kaller det en ledsaget prosess. Kristus selv ledsager oss i prosessen, han gir oss det vi trenger når vi trenger det. Livsforsoning er ikke et krav, men en invitasjon til ikke å bære på det som har rammet oss.

Dette kan skape motstand i oss. Noe kan ha rammet så hardt at det virker som et hån å forsones med det. Det er for stort, vondt eller vanskelig. Vil forsoning usynliggjøre det vonde? Nei, men våre sår trenger å bli renset slik at de kan gro. Da blir det et arr som vi har med oss videre i livet.  En annen motstand i oss er tanken om det problemfrie livet som det egentlige livet. Det forhindrer en realistisk holding til våre livsvilkår. Vi skal ikke bagatellisere det vonde, men leve med åpne øyne. Enda en motstand kan være fastlåste mønster som gir oss trygghet. For eksempel bekymring, selvbebreidelse, offeridentitet og bitterhet. Dette kan ligge der som ubevisst motstand. Forsoning innebærer smerte. Skal man slutte fred med noe og forsone seg med det, må man se det i øynene.

Vi har en bønnetradisjon som innebærer at vi ber til Gud om at han må bringe oss ut av det vanskelige, vi ber oss ut av livet. Hvis vi heller skal se det vanskelige i øynene for å kunne leve med og ikke mot, kan det innebære mye smerte. Vår forventning til Gud kan forhindre forsoning. Hvis Gud hadde brydd seg om meg, så hadde ikke dette skjedd. Istedenfor kan vi ta det inn som selve livet, sammen med den levende Gud. Det blir en annen måte å be, vi lukker Gud inn i smerten og det vonde. Det blir en overgivelse i stedet for kontroll av Gud. Det handler om å gi slipp. Ole Hallesby sier at å be er å lukke Jesus inn i sin nød.

Den amerikansk psykologen David Benner sier at bare der kjærligheten mottas i sårbarhet, har den nok kraft til å forvandle mennesker. Kjærlighet er ikke noe vi mottar med hodet. Det er ikke det faktum at Gud elsker meg, som forandrer livet. Istedenfor er det å tillate meg selv å bli elsket – uten betingelser – som er forvandlende!

Våger jeg å bli båret og ikke bære selv?