Begrensningenes gave

Magne Lunde profil

Magne Lunde, Synlige stemmer.

Ha fokus på mulighetene. Det er budskapet vi ofte hører. Hva om vi startet med begrensningene? Kan de sette oss på sporet av hvilke muligheter vi har?

Jeg trakk lua godt ned i øynene. Jeg ville vise at jeg var blind. Derfor hadde jeg også blindevesten på. Jeg lyttet en liten stund. Ingen skiløpere å høre. Skisporet viste vei ned bakken. I bunnen snudde jeg og fant skisporet på andre siden. Nok en gang lyttet jeg godt. Helt stille. Jeg langet ut. Sekunder senere lå jeg i snøen og kavet sammen med en eldre dame. Et skikkelig bakholdsangrep. Ikke rart hun var opprørt: «Du kan da ikke gå med lua slik nede i øya. Jeg unnskyldte meg så godt jeg kunne og sa: Du skjønner – jeg ser ikke. Men det var ikke så lett å forstå, og hun returnerte: «Du må da se litt».

Nei, jeg må ikke se for å følge sporet. Få ting gir meg større frihet og mulighet enn skisporet. Det viser vei og gjør at jeg kan gå på egenhånd. Men skisporet bevisstgjør meg også på mine begrensninger. Jeg må holde meg til det, og mister jeg det er jeg straks ute å kjøre. I skisporets dobbelthet lever jeg.

Etter at jeg ble blind i en bilulykke fullførte jeg mastergraden i statsvitenskap. Jeg er gift, har tre barn og to barnebarn. Sammen med Morten, som også er blind, startet jeg og driver eget firma. 14 ganger har jeg stått på seierspallen i internasjonale mesterskap i langrenn. Du verden vil kanskje mange si. Han har oppnådd mye som blind. Han må ha sett mulighetene framfor begrensningene.

Min livserfaring er omvendt. Det er i begrensningene til livets skispor jeg har funnet mulighetene. Hva handler det om? Ærlighet. Synlighet. Gjennomsiktighet. I frykt for ikke å klare det samme som andre, ikke nå opp, ikke bli godtatt som den jeg er, er det så lett å dekke over begrensningene. Spesielt som funksjonshemmet med så mye å bevise allerede før jeg har tatt skiene på.

Den eldre damen sto stille og med ryggen til. Jeg hørte henne ikke, og hun så meg ikke. Jeg visste det kunne skje, men jeg tok sjansen. Åpenhet om begrensningene er en risiko. Men tar jeg den ikke, mister jeg også sjansen til å utfolde meg i de mulighetene livets skispor gir.

Trekk derfor lua ned i øynene. Også du som ser. Kjenn på begrensningene. Vær ærlig med dem. Like lite som det hjelper en blind å ta av seg lua, hjelper det en seende å overse begrensningene. Gjør dem i stedet synlige. De er en gave til deg. De setter deg på sporet av hvor dine kvaliteter og positive egenskaper som menneske er. Av hvilke muligheter du bør vektlegge. Av hva du har best forutsetninger for å gjøre. De setter deg fri. Fri til å utfolde deg i mulighetenes skispor. Fri til å være den du er og den du er ment til å være. Begrensningene skaper også muligheter for andre. De gir rom for at andre kan gjøre det du ikke burde gjøre. De gir andre muligheten til å hjelpe deg til å fylle de oppgavene du er skapt for. Verdsett derfor dine begrensninger. De er en gave til deg selv og fellesskapet.