Blind konfirmasjonstid

– Det handler litt om hva folk rundt deg gjør deg til, enten man vil eller ikke. Jeg fikk til slutt en som tok litt ekstra vare på meg i koret, og det reddet konfirmasjonstiden min.

Grete Haldorsen (28) bor i Alta og sto til konfirmasjon i Elvebakken kirke for 13 år siden. Hun er blind, og forteller om sine erfaringer i møte med kirkens konfirmasjonsundervisning.

– Presten som både konfirmerte meg og døpte meg heter Olav Øygard og han er i dag biskop i Nord-Hålogaland bispedømme. Vi var 16 ungdommer som konfirmerte oss den dagen, og en av jentene ledsaget meg under hele seremonien. Det er jo slik at vi blinde trenger en arm når vi skal navigere mellom trange passasjer, opp gjennom kirkeskipet og opp til alters for å få prestens hånd på hodet. Vi hadde avtalt dette med jenta på forhånd slik at hun visste hvilke oppgaver hun hadde når dagen var der. For vi «fjortisene» ønsket å gjøre alt riktig. Jeg ville ikke å ha hvit stokk med, for da ville jeg ha skilt meg ut, og det skulle man absolutt ikke da man gikk på ungdomsskolen. Jeg syntes det var flaut, og jeg tenkte at alle ville stirre. I dag forstår jeg at de antagelig ikke gjorde det, men i den alderen er man sær og rar.

Grete Haldorsen forteller at for henne var kirkelig konfirmasjon eneste alternativ.

– Konfirmasjonen er å bekrefte dåpen, og det gjør man i konfirmasjonen i kirken. Jeg valgte å bekrefte dåpen mamma og pappa hadde vært så omtenksomme å gi meg; jeg syntes at de fortjente at jeg konfirmerte meg. Samtidig fikk man jo en hyggelig aften med familie og venner med mye god mat og sosialt samvær. Jeg holdt forresten tale i min egen konfirmasjon, og den ble veldig godt mottatt.

Kan du huske noen forventninger du hadde til konfirmasjonstiden?
Nei, forventninger hadde jeg nok ikke så mye av, men jeg husker jeg håpet at jeg kunne være med på alt det de andre var med på.

Fikk du være med?
– For det meste. Jeg startet min konfirmasjonsundervisning i Ten-Sing fordi jeg rett og slett elsker å synge. Vårt konfirmasjonsopplegg gikk ut på at man sang i Ten-Sing samtidig som man gikk til konfirmasjonsundervisning. Der brukte jeg punktskrift til både sangtekster og annet bibelstoff vi skulle lære. Jeg brukte min egen punktskriver hjemme eller på skolen, for verken konfirmasjonslærer eller korleder hadde kompetanse til å lage slike utskrifter.

Jeg hadde også assistent de første gangene på korøvelsene, men det varte ikke lenge før jeg greide meg der helt selv. Men, det var én ting som bød på en utfordring, det var når koret skulle ha dans og drama som også var en del av Ten-Sing. Da datt jeg fullstendig ut, så det endte med at jeg fikk fritak for disse aktivitetene. De unge korlederne klarte dessverre ikke å tilrettelegge slik at jeg kunne få vært med på dans og drama på en ordentlig måte. Jeg ble bare sittende på en stol og høre på. Heldig vis var det en av jentene som tok seg litt ekstra av meg.

Jeg liker å danse, nå danser jeg forresten magedans på fritiden. Men, lederne i Ten-Sing den gang var ikke erfarne nok til å kunne tilrettelegge ting for folk med spesielle behov, de var jo bare 16 17 år selv.

Deltok du på konfirmasjonsleir?
Nei, det droppet jeg fordi mange av lederne var uerfarne og usikre på meg. Jeg orket rett og slett ikke å hanskes med dem på leir med både overnatting og alt som hører med. Mine foreldre sa at de ikke ville sende meg på konfirmasjonsleir hvis de var utrygge på at jeg ble passet på der. Jeg var jo bare 14 år den gang, og som blind er det alltid noe man trenger hjelp til, det kan vi ikke stikke under en stol.

Mange ungdommer i dag er svært opptatt av å ikke skille seg ut. Hvilke tanker har du om å være en del av vennegjengen når en er blind?
– Så klart det er viktig å være en del av vennegjengen, selv om du har en funksjonshemming. Men det er ikke alltid like lett. Mange ungdommer har fordommer. De måler deg opp og ned, og jeg får følelsen av at de tror jeg ikke kan. Også må du hele tiden bevise det motsatte. Det kan være svært slitsomt for alle og enhver, og det gjelder ikke bare blinde. Alle vi som er annerledes kjenner ofte på den såre følelsen det er å ikke være verd noe i andre sine øyne. Selv om de ikke sier det til deg direkte, så kjenner du på magefølelsen at noen ser på deg, noen mener du er rar, noen ler litt nervøst av deg når du kommer bortover veien, noen hvisker seg imellom så lavt at du ikke kan høre det.

Men jeg tror jeg egentlig har vært ganske heldig, for jeg ble aldri mobbet verken på skolen eller noen andre steder på grunn av min synshemming.

Jeg tror det er tyngre å være ung med spesielle behov i dag enn på 90-tallet da jeg vokste opp. Grunnen er at i dag setter vi mennesker i båser og bare regner med at ALLE blinde er slik, ALLE døve er slik eller ALLE utviklingshemmede er slik. Også glemmer vi en vesentlig ting, nemlig det at alle personer er forskjellige og oppfører seg og gjør ting forskjellig selv innenfor kategorien.

Hva var det viktigste du lærte i konfirmanttiden?
– Det viktigste for meg var å lære om Gud og Jesus. Vite at jeg alltid har noen som er der uansett hva som skjer i livet.

Hvordan opplever du å være synshemmet i kirken i dag som voksen?
– Jeg opplever et godt samhold mellom kirkens medarbeidere og andre frivillige. Det merker jeg som jobber frivillig selv i både Elvebakken kirke og i Nordlyskatedralen. I Elvebakken kirke er jeg klokker og leser tekstene i gudstjenestene og det er kjempehyggelig, særlig når du får gode tilbakemeldinger på at du er flink på det du gjør. I Nordlyskatedralen jobber jeg på kafeen i kirketorget. I tillegg har jeg en fantastisk hyggelig jobb der jeg er med å lage gudstjenester og sangkvelder for psykisk utviklingshemmede. Det er ikke slik at jeg er utviklingshemmet selv på noen som helst måte. Jeg synes bare det er fantastiske mennesker å jobbe sammen med. De gir så mye av seg selv, og der er det ikke mye sure miner altså.

Jeg vet hvordan det er å være annerledes, og hvor sårt det er å bli avvist. Da tenker jeg at det er fint å gjøre noe for utviklingshemmede, og selv bidra til at noen andre får et kirketilbud.