Bruker du uttrykket «de blinde»?
Magne Bolme er en av skribentene i KABBs Synlige stemmer.
Av: Magne Bolme, Synlige stemmer
Et lite ord kan skape stor avstand. Språket er et sett med nøkler, med dem kan vi åpne dører til nye rom, eller stenge døra for forståelse av andres perspektiv og liv. En nøkkel jeg synes vi skal bruke med omhu er det lille ordet de.
I mange sammenhenger er ordet nødvendig. For eksempel: «De fant hverandre.» Eller: «De kommer alltid igjen.» Uten de som pronomen blir setningene ikke meningsbærende. Men ordet kan også bygge murer.
«De blinde derimot kan ikke det.» Eller: «De gamle er i en helt annen situasjon.» Disse utsagnene er tilsynelatende harmløse, men her blir det lille ordet de fort en nøkkel som lukker dører.
Når for eksempel en journalist starter en problembeskrivelse med «Hvordan er situasjonen for de gamle?» skjer to ting. De gamle blir et objekt som vi andre betrakter fra utsida. Og samtidig skapes vi andre som et kollektivt vi, som betrakter disse andre på avstand. Da blir disse andre fremmede, de er ikke oss. De gamle, eller de funksjonshemmede blir objekt vi betrakter. Slik kan de også fort bli fremmede for det store vi, noen vi ikke identifiserer oss med, og følgelig heller ikke har så lett for å ta perspektivet til.
Den samme effekten oppstår når noen vil påberope seg en hel gruppes erfaringer og støtte ved å proklamere for eksempel: Vi blinde har det slik…» Da får jeg også piggene ut. For gjennom dette vi er det satt opp en mur mellom dem og oss. Vi er disse andre som vedkommende har særlig kunnskap om. Jeg reagerer spesielt sterkt på bruken av det ordet når noen skal uttale seg om synshemmede og synshemming, for få grupper er så uensartede som blinde og svaksynte. Våre veier inn i synstapet er høyst ulike, og hvilken livssituasjon synshemmingen er en del av og hvordan den enkelte forholder seg til sitt synstap er dermed høyst individuelt. Så da skal det store vi brukes med forsiktighet. Når det brukes for å definere eller legitimere en gruppes særtrekk eller krav, oppstår den samme muren som når noen blir de… et eller annet.
I vår stadig mer individfokuserte tid er det imidlertid ikke så populært å snakke om det store vi. Jeg definerer meg heller stadig mer i forhold til de andre. Da blir det også viktig hvordan vi snakker om hverandre. Og det blir spesielt viktig å tenke på hvordan språk kan fremmedgjøre dem som alt oppfattes som fremmede, eller er noen som det store flertall har lite kunnskap om. Da kan et lite de bidra til å opprettholde avstanden mellom dem og oss. «De blinde» angår ikke deg. Mens hvis vi sløyfer ordet de og bare snakker om blinde eller synshemmede åpner vi i alle fall ei dør for felles forståelse og muligheten til å ta den andres perspektiv. Så bruk den lille nøkkelen de med omhu, tenk litt før du setter den i låsen.
