Full funksjonsevne
Magne Lunde, Synlige stemmer.
Da jeg ble blind i en trafikkulykke, opplevde jeg at samfunnet senket kravene til meg. Det offentlige apparatet pekte på uføretrygd. Jeg var imidlertid fortsatt den samme Magne; bare blind.
Derfor fullførte jeg mastergraden i statsvitenskap. I flere år jobbet jeg som forsker og journalist. Deretter startet og driver jeg eget IT-firma sammen med Morten, som også er blind.
Som en motsats til begrepet nedsatt funksjonsevne brukes i dag ordet funksjonsfrisk. Jeg føler meg imidlertid verken syk eller funksjonssyk, og min erfaring er at det er ingen som har full funksjonsevne. Ordet funksjonsevne er nemlig ikke objektivt. Det er relativt. Det vil si at jeg har nedsatt funksjonsevne i noen situasjoner, men ikke i alle. La meg utdype. Jeg kjenner flere seende som ikke føler seg trygge nok til å sykle tandem. Jeg har imidlertid stor glede av det. Hvem har i et slikt tilfelle nedsatt funksjonsevne? I noen situasjoner fungerer jeg til og med bedre enn før jeg ble blind.
Før var spesialløsninger målet: Handikaptoaletter, egne nettsider for blinde og lignende. Denne tankegangen er nå snudd. I stedet vektlegges universell utforming. Det vil si et mål om at alle kan bruke de samme løsningene: Nettsider for alle, toaletter for alle med mer. For meg bygger tankegangen om universell utforming på en erkjennelse av at ingen av oss har full funksjonsevne, og at vi alle i ulike situasjoner og deler av livet har behov for løsninger som fungerer for oss.
Det finnes knapt noe mer respektløst enn å undervurdere et menneske. Jeg tenker ikke her på enkeltmenneskers undervurdering av andre. Mitt poeng er hvordan et samfunn kan undervurdere hele grupper av mennesker, og at det kan skje uten at man nødvendigvis er klar over at det er det som skjer.
Blant personer med nedsatt funksjonsevne er yrkesdeltakelsen nesten halvparten av hva den er i befolkningen ellers, og den holder seg på samme nivå uavhengig om den går opp eller ned i samfunnet generelt. Hva sier det oss? Jeg tror det forteller om reduserte forventninger og krav. Med det resultat at hele grupper undervurderes.
Det er altfor lettvint å gi arbeidsgivernes holdninger skylden for dette. Vi trenger å snu perspektivet til en mer konstruktiv måte å møte dette på. For hva er det arbeidsgiverne og andre i samfunnet hører om? Jo, om alle problemene, om alt som mangler, om spesielle tiltak som må gjøres og så videre. Lista er lang, men budskapet bygger de samme holdningene som vi arbeider for å rive ned.
Perspektivet må derfor flyttes fra de til vi. Nøkkelen for å få dette til, er etter min mening å vektlegge en ny side av universell utforming. En side og et begrep det til nå har vært lite snakket om: Full funksjonsevne.
For hva gjør det med forståelsen av universell utforming at ingen av oss har full funksjonsevne. Jo, denne forståelsen gjør at universell utforming angår oss alle, og at perspektivet kan flyttes fra de til vi. Universell utforming blir dermed et middel for at hver enkelt av oss skal få så god funksjonsevne som mulig,
En slik forståelse vil også være med på å få fram i lyset samfunnets undervurdering av personer og grupper. For skal kravene og forventningene være de samme, må også samfunnet stille opp å gjøre sin del av jobben. Samfunnet må oppfylle kravene til universell utforming, slik at alle får best mulige forutsetninger for å ta i bruk sine ressurser og virkeliggjøre sin funksjonsevne.
