Uønsket og mistenkeliggjort

Jeg har levd mesteparten av mitt voksne liv i utkanten av arbeidsmarkedet. Engasjement av ulik størrelse og karakter har jeg hatt, men permanent fotfeste har jeg ikke fått. Jeg har en god utdannelse, jeg er lektor med historie hovedfag. Og arbeidsevnen har det i utgangspunktet ikke vært noe i veien med. Jeg har imidlertid et problem, jeg er blind. Ja, mange synshemmede klarer seg bra i arbeidslivet. Men det er godt dokumentert at vi stiller bakerst i alle køer på arbeidsmarkedet. Vi rangeres sist, sammen med dem med psykiske helseplager. Og problemene den enkelte møter er omvendt proporsjonale med synstapet.

Slik mistet jeg «arbeidsevnen»

Både egne dårlige valg og ”systemtvang” har tatt meg dit jeg er i dag. Mine egne dårlige valg på bestemte tidspunkt må jeg hefte for selv, men det jeg kaller systemtvangen og samfunnets manglende problemforståelse har gjort vondt verre. Feil blir uopprettelige, og jeg har erfart at hjelpesystemene i realiteten er best til å hjelpe seg selv. Nei, jeg vil ikke skylde på dårlig behandling av enkeltansatte i NAV, eller si at de er inkompetente. Jeg har stort sett blitt møtt med velvilje og forståelse av representanter for ulike hjelpesystem. Og min ferd gjennom arbeidslivets utkanter har ikke vært bortkastet. Jeg har skaffet meg horisonter og nettverk jeg har hatt stor glede og nytte av. Men bordet fanger. Jeg har kommet inn i et hjelpeapparat jeg egentlig ikke skulle ha vært i, og de som skal hjelpe har følgelig heller ingen adekvat hjelp å tilby.

Arbeidsavklaringspengene og de tidligere attføringspengene skal gis for å avklare arbeidsevne og kvalifisere mennesker til arbeidslivet. Men jeg var jo kvalifisert. Jeg hadde tatt mine eksamener, og hadde papirene i orden. Men jeg fikk ikke jobb, og kom da inn i kvalifiseringssystemet. Dermed ble papirene mine i realiteten annullert. Jeg kunne ikke likevel. Og den erfaringen jeg fikk i tiltakene var egentlig verdiløs, den kunne jo ikke brukes på lik linje med annen arbeidserfaring. Slik praksis teller naturlig nok ikke i når godt utdannede skal ansettes på ordinære vilkår.

Her må jeg presisere at jeg er friskere enn på mange år, og jeg skulle kunne yte fullt ut. Men alle skal vite at den som først» blir «fanget i hjelpesystemene slites sakte men ubønnhørlig ned av dem. Konstant økonomisk uvisshet er en faktor. I tillegg kommer risikoen ved å være prisgitt andres mer eller mindre fordomsfulle bedømming. Og manglende tilrettelegging, og universell utforming av arbeidsplassen både sparker beina unna alle kvalifiseringstiltak, og vanskeliggjør oppstart i jobber. Når jeg skulle jobbe som lærer, kunne jeg for eksempel aldri vite om jeg kunne benytte dataløsninger og undervisningsmateriell fullt ut. Og jeg måtte alltid bruke uforholdsmessig lang tid på å forberede undervisning. Det er slike faktorer som både hindrer folk fra å komme i jobb, og bidrar til å ta synshemmede ut av arbeid.

Kan inkludering bli mer enn tomme fraser?

I de siste årene har talemåtene om inkludering rullet fritt fra politikerne, men all statistikk og politisk handling forteller en annen historie. Etter årtusenskiftet har politikere fra arbeiderpartiet til FRP bidratt til å skape et ideologisk klima, som stempler og mistenkeliggjør dem som faller utenfor. Ut fra ideen om at hvis vi bare sparker «trygdslaskene» litt ekstra i baken vil de få så vondt at de glemmer de andre plagene sine og går litt til, har det store politiske flertallet utformet sine strategier for hvordan de skulle angripe problemene med dem som faller utenfor. NAV skal være dørvokter og problemløser for det store vi, altså middelklassen. For noen må ordne opp for og passe på for dem som må betale på alle snylterne.

Men all erfaring og statistikk, både fra vårt eget land, og fra sammenlignbare land, viser at pisk og kutt ikke er en farbar vei på sikt. Disse virkemidlene skaper bare større ulikheter, og mer elendighet for dem som blir stående utenfor. Og da vil alle grupper funksjonshemmede ligge dårlig an. Jeg ser ikke lyst på å bli gammel hvis utviklingen fortsetter i samme spor. I et framvoksende forskjellssamfunn risikerer jeg å bli «belønnet for lang og tro tjeneste» i utenforskapet med nye kutt og reell fattigdom. Og jeg blir faktisk rasende når politikere presenterer nye innstramminger og usosiale kutt med begrunnelsen: «Det skal lønne seg å jobbe». Da får jeg lyst til å ta fjernkontrollen og kaste den på TV-en. For meg oppleves slike utsagn som en direkte hån. Selv om kuttene ikke rammer meg personlig, vet jeg hva jeg har i vente – Det blir nok min tur også. Og stakkars alle de unge, som mister fotfestet.

Hvis inkludering skal bli mer enn tomme ord må både lover, perspektiver og holdninger endres. Vi må få et universelt utformet arbeidsliv, det gjelder på alle områder. Men for synshemmede er IKT helt avgjørende her. Bare slik kan også individuelle hjelpetiltak fungere etter hensikten. Og vi som har stått utenfor ei god stund: Vel, de ulike kvalifiseringsveiene ut av arbeidslivet er brutale avskiltingsprosesser. De tar ikke bare arbeidsevne. For meg har de også tatt mye av min samfunnslojalitet. Jeg føler meg i stadig sterkere grad både uønsket og mistenkeliggjort i det rådende samfunnsklimaet. Og den følelsen tror jeg nok mange andre i min situasjon deler. Og hvis slike som meg skal tilbake til arbeidslivet er det andre enn NAV som må på banen, og pisk vil ikke hjelpe. Da må arbeidsgivere virkelig ansvarliggjøres, og det må skapes virkelige muligheter for å yte innenfor ordinært arbeid. For vi må bidra til den reelle verdiskapingen, hvis ikke er alle like langt. Og til slutt: Dere skal vite at jeg egentlig virkelig skulle ønske å jobbe til jeg er minst 75. Det både for å trygge min egen økonomi, og fordi jeg har det i ryggmargen, at vi alle må bidra til fellesskapet.

«Balansekunst» – les Solveig-Marie Omas tekst om å være blind.

Les Magne Bolmes dikt «Høsttakkefest» her.