Danse gjennom livet
Solveig-Marie Oma er musikkstudent i Tromsø
Jeg elsker å danse. Jeg syns det er skummelt å danse. Skal jeg lære bevegelser bør det være en god lærer og en god dag, ellers kommer tårene fort.
Jeg studerer musikk. Alle musikkstudenter i Norge har et obligatorisk kurs i folkemusikk det første året. Der lærer vi også en del folkedans fordi musikken og dansen er nærmest uatskillelige. For meg var hvert eneste sekund av de dansetimene ren lykke. Det var fordi jeg følte jeg var på linje med de andre og det var tydelig hva vi skulle gjøre. Jeg elsker å danse, men jeg hater setningen: «Beveg deg til musikken, bare gjør noe!» Greit nok for dem som ser hva folk gjør. Bedre å stå stille enn å begynne å gynge mens alle andre hopper eller omvendt.
Å lære bevegelser når man er blind kan være litt av ei utfordring. Vi har ikke alle referansene og muligheten til å justere oss etter hva folk rundt oss og folk på TV gjør. Vi har ikke engang speil. Ikke for det, av og til kan det være greit å slippe speilene. Da vi hadde ballettimer på videregående med musikk og dans sammen, sa de andre i klassen at de var misunnelige på meg som slapp å se meg selv i sammenligning med danserne. Den gangen fungerte det greit det første halvåret. Jeg hadde individuelle timer, og kunne trinnene på forhånd slik at det gikk greit å henge med klassen. Etter det fungerte det dårligere fordi vi fikk en ny lærer som ikke var i nærheten like god til å vise meg bevegelser. Å undervise en blind person i dans krever gjerne at man fysisk må vise bevegelsene i tillegg til å forklare med ord. Det er en stor fordel å være god på høyre og venstre, men ord alene holder ikke. Hvis man ber en gjeng med folk lukke øynene, og deretter ber alle strekke ut høyre arm får man et ganske variert resultat. Språket vårt er rett og slett ikke nøyaktig nok. En lærer som skal undervise i dansing, svømming eller hva som helst av bevegelser må i praksis ofte ta på elevene sine. Dette er det ikke uvanlig at danselærere og sanglærere gjør uansett, men med synshemmede er det helt nødvendig.
Jeg har ikke fått tid til swing-kurset ennå, men i år er et av fagene mine dirigering. Ettersom jeg skal bli kirkemusiker og gjerne vil jobbe med kor, må jeg lære meg å dirigere. Det er minst like skummelt som det er gøy. Ikke bare skal jeg «danse». Jeg skal gjøre det så tydelig at alle i koret kan følge meg. Jeg, som aldri har sett en dirigent, skal dirigere. Heldigvis har jeg fått en lærer som har troa på at dette er mulig, og som forstår at det vil ta tid. Ennå har jeg ikke stått foran klassen min. Foreløpig er det skummelt nok bare å øve på dirigering, men jeg gleder meg til å være med klassen etter jul.
Av og til skulle jeg ønske at jeg bodde i et annet land. Et sted der folk danset uten de fire ølene først. De må jo være like utrygge som meg siden de må ha så mye alkohol innabords før de tør å slippe seg løs. Ikke alle da selvsagt, men altfor mange. Da er det litt ironisk at jeg gjerne danser på fest, uavhengig av alkohol. Kanskje usikkerheten vår ikke er så ulik likevel.
Om jeg er sliten når jeg skal lære hva jeg skal gjøre på scenen, ender det fort med at tårene kommer, særlig hvis beskjeden er: «Bare beveg deg, slipp deg løs!» Kanskje klarer jeg å prøve mitt beste, og smile, helt til jeg endelig kan finne nærmeste bortgjemte sted og få utløp for blandingen av frykt og lengsel som følger med slike situasjoner.
Jeg må danse. Ikke bare begynne på swing snart, men danse ut i verden, ut i snøen, ut i mer ansvar. Man kan selvsagt velge å droppe det. Det er ikke noe feil med å ikke like dansing, men jeg kan ikke la være.
Les dette intervjuet med Solveig-Marie Oma:
Jeg tror på det jeg spiller!
Her er flere av artiklene hennes:
Å være et interessant tilfelle
Logo for Synlige Stemmer et KABB-prosjekt
