Du kan ikke stresse for å få en plante til å blomstre

Hvorfor elsker jeg som er blind, å arbeide med hage og planter?  Tone Mathisen reflekterer om hagestell i ukens Synlige stemmer.

 

For mange kan det virke selvmotsigende at jeg holder på med masse blomster når jeg ikke kan se. Blomstene er jo vakre og pryd for øyet. Men de har jo andre gleder også! Jeg får være nært naturen og oppleve undret når et lite frø blir til en nydelig blomstrende plante. Eller plukke spiselige urter, bær og grønnsaker på en kort vår og sommersesong.

Jeg er blind og oppvokst med en morfar og mormor, som elsket hagen sin. Luktene fra morfars drivhus er lukter jeg har sterke minnebilder til. Den skarpe litt søtlige lukta av tomatplantene. Vårens seljetrær som ble til barkefløyter, som vi prøvde å spille på, mens morfar gjorde klart bed og områder for å plante løk, poteter og gulrøtter. Høstingen av epler. Klatre opp på stigen, få veiledning fra trygge rolige morfar og få et nydelig eple i hånda. Markjordbær i kopp og sol på plenen og følelsen av evig tid. Mange hageminner fra alle årstidene.

Senere skulle jeg også erfare at å luke i Mammas hage ikke nødvendigvis var enkelt. Hva som var ugress og hva som skulle stå, kommer ikke av seg selv. Jeg luket opp hennes omsorgsfullt sådde asters og ringblomster. Det måtte veiledning til. Og det skjer fortsatt feil, i min hage og. Jeg har for eksempel ikke lenger like mange valmuer. Noe forsvant i en overivrig lukeøkt.

Og skulle noen ønske bringebærbusker, kom og hent. De sprer seg og er til bry. De beskytter bærene sine med vonde stikkende torner!

Med åra begynte jeg forsiktig å forsøke meg fram med egne planter. Først noen urter med varierende resultat, så mer og mer blomster, urter og grønnsaker. Jeg har en liten hage, men forsøker virkelig utnytte den til mangfold.

Hver plante har sine spesialiteter. Ha du tenkt på at alle blader kjennes ulike ut? Duftene er forskjellige. Det er stor forskjell på en tagetes og en rose. Noen dufter mer etter regn, noen dufter etter solnedgang. Noen blomstrer tidlig, andre sent om sommeren. Så variasjonene er uendelige. Og ulike planter trives i ulike miljø og sammen med ulike venner. Det er en kunst å lære seg, hvem som bør bo i hvilke bed og kasser. Solglad – eller vil de helst ha skygge? Felles for de alle, er at de er et under hver og en.

Jeg kan ikke se fargene, men jeg kan oppleve alt det andre, det taktile, duftene, gleden over opplevelser, lydene fra innsektene, som henter ut nektar og sprer pollen. Jeg har en egen ro, når hendene arbeider med frø og jord. Det er som om tiden står litt stille. På våren, når vårsola sniker seg inn, vekker den behovet for plantestell. Senere er det timesvis med rolig luking og vanning. Gjerne kombinert med lydbok eller hyggelig selskap via en Podkast.

Selv er jeg også utrolig glad i likesinnede mennesker, som jeg har møtt via hobbyen min. Treffer du en hageelsker, kan du bestandig finne noe å drøfte. Og mye å lære. Fra hva man har forsøkt plante, ideer til nye ting å så. Løsninger og ikke minst er mine hageglade venner ofte flinke til å dele. Dele frø og planter gir mer glede og man får nye hagevenner både i form av mennesker og planter. Unikt og fint.

Du kan ikke stresse, for å få en blomst til å blomstre. Du kan gi den næring, lys beskyttelse og omtanke, men til sjuende og sist kan du ikke detaljstyre. Du må lære tålmodighet og godta det som skjer. Og jeg føler at som blind gir hagen meg et utrolig herlig fristed. Plantene mine spør ikke om jeg ser dem. De gleder meg, like mye som de gleder mine seende venner. Og jeg kjenner meg stolt av hagens gleder. Få ting er som å sette tenna i egenprodusert mat, eller be gjestene ta med seg ting de har glede av rett fra hagen til et fint frokost- eller middagsbord. Og derfor er jeg i år igjen i gang med å nyte en hobby med stor glede for meg.

Les også «Det må være trist å ikke kunne se» av Tone Mathisen