Et kirkeråd for funksjonshemmede vil gi kirka viktig kunnskap

– Respekt og medvirkning er spesielt viktig når en skal få et råd for funksjonshemmede til å fungere, sier Ann-Marit Sæbønes, leder for Rådet for personer med funksjonsnedsettelser i Oslo. 

9.-10. februar samles Kirkerådet i Den norske kirke for å bestemme hvilken tyngde og posisjon et helt nytt Råd for funksjonshemmede i kirken skal få. Her er lenke til sakliste og saksdokumenter. 

Ann-Marit Sæbønes har livslang erfaring i politisk og administrativt virke for funksjonshemmede, gjennom ulike stillinger i inn- og utland og flere verv på nasjonalt og regionalt nivå. Hun mener det er grunn til å tro at kirken har for lite kunnskap om funksjonshemmedes liv og erfaringer.

– I Konvensjonen for mennesker med funksjonsnedsettelser, som Norge har ratifisert og som det nå er snakk om skal inkorporeres i norsk lov, heter det «Ingenting om oss uten oss». Dette er viktig at man viderefører også i kirkelig sammenheng

– Hvorfor trenger kirken en slikt spesialråd?
– I de fleste miljøer er det liten kunnskap om funksjonsnedsettelser, lite kunnskap om behovene for universell tilgjengelighet, og det er lite kunnskap om hvordan man kan legge best til rette for personer med funksjonsnedsettelser. Så tenker jeg også at det er viktig å se på funksjonshemming i vid forstand. For når vi snakker om universell ut forming er det veldig mange som tror at det gjelder hovedsakelig bevegelseshemmede og folk i rullestol, men det gjelder jo også folk med synshemming, hørselshemming, utviklingshemmede. Så det er viktig å få med seg hele spekteret av personer med funksjonsnedsettelser når man skal jobbe med det.

Sæbønes mener det er veldig viktig at funksjonshemmede er representert, slik at kirken får direkte tilgang til den kunnskapen som funksjonshemmede har.
– I Konvensjonen for mennesker med funksjonsnedsettelser, som Norge har ratifisert og som det nå er snakk om skal inkorporeres i norsk lov, heter det «Ingenting om oss uten oss». Dette er viktig at man viderefører også i kirkelig sammenheng, tenker jeg.

– Hva skal til for at slike råd lykkes? 
-At de som har etablert rådet mener alvor og er villig til å gjøre de tilpasninger som er nødvendige. For eksempel å gjøre kirkelige bygg, eller andre religiøse bygg, tilgjengelige fysisk sett. Sørge for at det er tegnspråktolk, teleslynger, og at personer med utviklingshemming føler seg velkomne. Så det er et ganske vidt perspektiv man må ha. Og så er det dette med medvirkning, at funksjonshemmede får være med og diskutere og påvirke hva som må gjøres for å få til en inkludering.

– Hvordan bør rådet settes sammen?
– Det bør være funksjonshemmede med, som får bruke sine egne erfaringer. Så tenker jeg det er veldig viktig at det er folk som har en posisjon i menigheten, eller i kirkelig sammenheng, slik at de kan bringe saker videre i beslutningsorganer. Representantene bør ha fri adgang til folk i posisjoner, slik at de får direkte råd, og får til en god kommunikasjon, ikke bare skriftlige påpekninger. Og så må ledelsen føle et eierskap. Ofte når ledelsen i en institusjon ikke er interessert i realitetene, så skjer det ikke så mye, men når det er et ledelsesfokus blir rådene brakt inn, legger Ann-Marit Sæbønes til.

– Hva bør en passe på?
– Når man ber om råd, må de rådene man får tas opp og lyttes nøye til. Så må man også være klar over at det trengs økonomi til en del av disse tingene. Det koster litt med teleslynge, tegnspråktolk og det å tilrettelegge for synshemmede og eventuelle fysiske endringer som må gjøres i menigheter og kirkerom. Det er viktig at det ikke bare blir et råd som man møter med; «nei, dette kan vi ikke gjøre, dette har vi ikke råd til, eller dette bryter med våre tradisjoner». Hun mener ellers at det er viktig at et nasjonalt råd sitt arbeid også når ut til menighetene lokalt.