Svaksynt ungdomsdiakon – som SER ungdom
Asbjørn Gabrielsen (38) fra Farsund, er ungdomsdiakon i Søgne. Han ser dårlig på grunn av en medfødt og sjelden øyesykdom, men ungdommene opplever at han ser dem godt likevel.
Tekst og foto: Anne Sande
Hør episoden Velkommen til min verden med Asbjørn Gabrielsen:
-Man kan se på meg som en miljøarbeider og en slags omsorgsarbeider. I denne jobben får jeg være sammen med mange flotte folk, i en periode av livet deres der det skjer mye, som påvirker hvem de skal bli resten av livet, sier Asbjørn.
Vi møter han hjemme i toppleilligheten i sentrum av Søgne. Stua er julepynta og på ene veggen dominerer et digert hvitt lerret. Dette kommer vi tilbake til.
Jobb med variasjon
-Diakoner pleier å presentere seg som omsorgsarbeidere, og i mitt tilfelle er jeg en slags ungdoms-omsorgsarbeider. Min jobb i Søgne er å være litt rundt omkring i forskjellige ungdomsmiljøer, og sørge for at de har det greit, være miljøarbeider i de miljøene og også være en samtalepartner når de trenger det.
Han jobber med aktivitet i ulike ungdomsmiljøer, kristne og kommunale aktiviteter.
– Vi har forskjellig type ungdomsarbeid som jeg er med på, men cirka 50% av jobben min er utenfor kirka. Da er jeg for eksempel med på den kommunale ungdomsklubben en gang i uka.
Så er jeg med i kirkens ungdomsprosjekt, som er en gjeng med kristne sosionomer i byen, som har starta et opplegg for ungdom som trenger ekstra oppmerksomhet i hverdagen. Det er veldig spennende.
Du har en variert jobb?
– Ja, jeg tror det er en av grunnene for at jeg er så glad i jobben, det at det skjer så mye forskjellig.
Han forteller at det var litt tilfeldig at han havnet i nettopp denne jobben. Etter at han var ferdig utdanna jobbet han to år som ungdomsmedarbeider, deretter i et IT-support selskap. Selv om han hadde inntrykk av at det kunne være litt ugunstige arbeidstider i en ungdomsarbeider stilling, innså han likevel etter hvert at det var den type jobb som lå hans hjerte nærmest. Å jobbe med ungdom.
-Du får være med på en reise som er veldig viktig for dem og bli kjent med mange flotte folk. Det er jo som en eneste stor misjonsmark når du har mange konfirmanter.
Det er viktig for han å være noe for andre.
– Det å kunne bidra i andres liv og det å kunne oppnå et fellesskap, tror jeg er viktig. Og det var slik jeg havnet inn på kirkesporet selv når jeg var ungdom. Det var et trygt og godt fellesskap.
Nysgjerrige
Men hvordan reagerer de unge på en diakon som ser lite? Asbjørn forteller at ungdommene han jobber med er nysgjerrige på hvordan det er å være svaksynt.
-Jeg ser ganske dårlig og må nær for å kjenne igjen folk, så jeg bruker mye gjenkjenning på stemme. Og det er ofte veldig utfordrende i ungdomsarbeid, særlig når man har med store grupper å gjøre. Vi er heldige her i Søgne og har rundt 90 konfirmanter i året. Når alle er der samtidig oppleves det ganske kaotisk.
Blir du stressa da?
– Ja, det kan jeg bli. Men man lærer seg noen triks for å takle det bedre, men det er slike ting som kan stresse meg, medgir han.
Asbjørn forteller at han prøver å være uhøytidelig når det gjelder synshemmingen, slik at det blir lettere for ungdommene å ta kontakt om det.
– Når de kommer dit at de kan tulle litt med synshemmingen og ha det litt gøy med det, slik at jeg kan erte de litt tilbake, da er vi på en god plass, smiler Asbjørn.
Han forteller at i begynnelsen er det litt rart og fremmed for dem.
– Det er ikke mange synshemmede i Søgne, så vidt jeg vet. Hvis vi klarer å gjør det rett, kan det (synshemmingen) være noe som åpner opp for at de kan si litt om hva de har det tøft med i hverdagen. Det bidrar til at det er lettere for de å åpne opp for den sårbarheten de har.
Han nevner sosiale media og hvordan det snakkes lite om vansker og at det er solsiden som blir vist fram.
– Kirka bør prøve å snakke ekte om livet. Da er det viktig å løfte fram de tingene som er tøft også. Jeg er også tydelig på at det er utfordrende å være synshemma og at mange ting er vanskelig.
Han tror det av og til kan være vanskelig for ungdommer å ta steget og vise seg fram for andre. Litt fordi de ikke er helt trygge i et miljø.
– Det å spille biljard for eksempel, mens en hel haug andre er på klubben, kan av og til være tøft for noen ungdommer. Men hvis den svaksynte inviterer til å spille biljard, tenker de at da kan i alle fall jeg gjøre det også, sier han og ler godt.
Han er ikke redd for å by på seg selv.
-Hvis jeg gjør ting på min måte og tuller og feiler litt, så tar de ikke seg selv så høytidelig heller. Det tror jeg er en positiv ting å påvirke til.
Oppveksten
Jeg spør om det er spesielle hendelser fra egen ungdomstid som preger han i jobben.
-Jeg tror mye av grunnen til at jeg endte opp med å ta en kirkelig utdanning i det hele tatt, var at jeg opplevde det ungdomsmiljøet jeg gikk i selv som viktig og betryggende for meg, i en fase av livet der jeg hadde det tøft, og jeg slet veldig med min synshemming og at det ikke var gøy å være annerledes. Da følte man mer at man gikk rundt med et stempel og at man aldri kom til å bli som andre og aldri kom til å passe inn noe sted. Det er det for så vidt mange synshemma som kan slite med i voksen alder også, legger han til.
I jobben med ungdom har han erfart at det er mange ting de kan bære på som gjør at de føler seg annerledes.
-Det vi ønsker å få til er et miljø der de kan få den tryggheten og følelsen av at her passer de inn. Han har selv opplevd mobbing. Han hadde venner, men når de ikke var i nærheten, føltes det skummelt i skolegården.
Han er yngst i en familie med mor, far og to søsken. Han vokste opp et stykke unna sentrum i Farsund, på landet, med en kilometer til nærmeste nabo. Han forteller at foreldrene alltid var veldig på tilbudstida, blant annet med kjøring. I Farsund var bil- og rådekultur viktig. Det var litt kjipt i ungdomstida, når alle andre kunne kjøre moped og etter hvert bil selv, mens han fortsatt var avhengig av foreldrene.
Melankolsk i mørketida
Juletreet, som lyser fint og pyntet, kom opp tidlig i desember. Vi snakker litt om julen og han forteller at i den mørke årstida er det viktig for han med jul, lys og glede, som kan motvirke mørket, – og melankoli. Han forteller at på denne tida kan han kjenne på ensomhet. Det er et tema han også kommer borti
i jobben. Han tenker litt på årsakene til at det er så mange unge single og at mange unge voksne lever ensomme liv.
– Dette bør i alle fall kirka se nærmere på, mener han.Jeg er heldig som har en sosial jobb, men så er det tider der man føler seg mer ensom enn ellers, sier Asbjørn.
Han tror prosenten er enda høyere blant blinde og svaksynte, og at det kan ha sammenheng med holdninger i tida om at man skal være feilfri og perfekt. Han tror det er vanskeligere å vokse opp som funksjonshemmet i dag, enn da han vokste opp, og at det er et helt annet press enn det var før.
– Jeg tror vi drømmer mye om hvordan den vi skal dele livet med skal være, men i parforhold er det det ekte man bør se etter, mener Asbjørn.
KABB-er
Da Asbjørn var 2-3 måneder gammel ble det påvist kreft i begge øynene hans. To leger bekreftet diagnosen og at han måtte operere ut øynene. Da foreldrene kom med den vesle gutten til sykehuset i Oslo der inngrepet skulle skje, gjorde en tredje lege en ny undersøkelse. Han kom til en annen konklusjon og diagnose og Asbjørn fikk beholde øynene. Dette kan du høre mer om i podkasten Å leve med tap.
Mange ba for vesle Asbjørn den gangen, – og han knytter hendelsen også til troen på Gud. Han kaller det en Gudfeldighet.
Han beskriver at det en seende ser på 60 meters avstand, ser han likt på tre meters avstander. Dess nærmere dess bedre, og flere detaljer dukker opp, forklarer han.
KABB har vært i livet hans til ulike tider. Han hørte på Barnas lydavis, som gav han en følelse av fellesskap med andre som han. Noe han også opplevde på leirene til KABB og Blindeforbundet. KABB ble mindre viktig for Asbjørn i ungdomstida. Da kunne det gjerne vært mer aktivitet rettet mot denne aldersgruppa, mener Asbjørn.
Asbjørn Gabrielsen har også vært nestleder i sentralstyret i KABB. Han tror KABB bør satse på aktivitet for barn og ungdom fremover. Han nevner et prosjekt han var med på for noen år siden. Det var et dataparty, i et samarbeid mellom Blindeforbundet og KABB, som fungerte godt.
Gamer og filmnerd
Han har hatt databaserte hjelpemidler siden han var ung og ble oppmuntret til skjermtid, i motsetning til mange andre barn. Spill var positivt for å styrke øye-hånd koordinasjonen.
– Jeg tror at jeg ble en gamer fordi jeg er så avhengig av datamaskinen min, og det ble en hobby som jeg tok med videre.
Det viktigste hjelpemidlet er telefonen, som han alltid har tilgjengelig. På kontoret er det viktig med en stor og god skjerm, samt en god pc eller mac. Han har med kikkert i sekken, men bruker ikke den så ofte som telefonen.
Hva med gudstro og kirkeliv?
Han går mest på det han kaller unge-voksne-messer. I Søgne har det blitt gjort en jobb med tilrettelegging. De bruker en app som heter «I kirken», som viser alt som kommer på storskjermen. De bruker sjelden salmebøker nå, fordi det meste er på storskjerm under gudstjenester, forteller Asbjørn. Da vil alt som vises på storskjermen være på appen, som man enten kan forstørre det opp med, eller man kan bruke digital stemmeopplesing, eller lese det med leselist. Dette er en app med universell utforming. Et tema som har vært mye fokus på. Han kjenner til KABBs kurs 100% MED, og tror det er nyttig. Asbjørn tror nemlig det er behov for mer kunnskap blant kirkens ansatte, men også de som kommer til kirka, om universell utforming og tilrettelegging. Han mener kirka er litt prega av tradisjoner og at det er en litt vanskelig organisasjon å snu på en del punkt. Det er en jobb å gjøre med å sørge for at alle er inkluderte.
Så var det dette store, hvite lerretet. I stua hans dekker det nesten en hel vegg, og jeg spør om han har kinovisninger her. Asbjørn ler godt og forteller at han er noe så sjeldent som en svaksynt filmnerd. Han liker å se filmer med spenning, thrillere, actionfilmer, gode drama og en god grøsser i ny og ne, legger han til.
– Jeg tør ikke å se det for meg selv, da er jeg avhengig av å ha noen ved min side, ler han. Film er egentlig en sosial opplevelse.
I tillegg er han glad i å tilbringe tid med venner, for eksempel på cafe, eller gå tur sammen.
-Når jeg bare skal slappe av setter jeg gjerne på en podkast og går en tur. Det er en god måte å koble ut på, sier han.
Flere spørsmål enn svar
I løpet samtalen forteller han også om hvordan hans gudstro har blitt mer handlingsretta og konkret. Noen holdninger har også endret seg i årenes løp.
– Jeg har nok gått fra å være en som hadde mange svar, til å føle at jeg har flere spørsmål og ikke så mange svar lenger. Spørsmål om hvem Gud er og hvordan man skal forholde seg til andre mennesker er ikke lenger så klart som det var. Han nevner synet på legning som et eksempel. Toleranse er viktig for ungdomsdiakonen.
– Og jeg tror det er det for Gud også, sier han med et smil.
På juleavslutningen møter vi noen kollegaer og ungdommer, som kan utdype inntrykket av Asbjørn Gabrielsen.
Hør hele podkasten Velkommen til min verden