Magnetisme

Hva ligger det i å ha øyenkontakt? Hvordan kan en som er blind kompensere for dette? Les Kristin Bergs tankevekkende dikt.

 

Magnetisme

Som magneter er blikkene som møtes.

Det blir aldri helt sånn når mine øyne rettes mot deg!

Men magnetismen i det «å se» den kjenner jeg heldigvis godt til.

Når ansiktet ditt rettes mot meg,

når stemmen din vender seg utover,

når du gir gjensvar som passer med det jeg sier,

når ørene dine fanger nyanser som strekker seg lengre enn selve ordene,

når gjenkjennelse og iver kan spores i tilbakemeldingene du gir – da vet jeg at jeg blir sett.

Så er mitt ønske at jeg kan gi deg det samme tilbake, jeg vil se deg så du også merker det.

Men av og til kan jeg kjenne at du blir usikker av at mine magneter ikke virker helt som de andres,

da velger du kanskje å rette øynene mot noen som har et blikk som er likere ditt eget.

Dette merker jeg, for magnetismen blir svakere mellom oss.

Mitt blikk er annerledes, det kan jeg dessverre ikke gjøre noe med,

men jeg prøver å «se deg» på min måte!

Så møter jeg også mennesker som retter stemmen mot meg,

som fester blikket i min retning,

som gir meg opplevelsen av at min måte å se på er bra nok,

da kjenner jeg glede over at magnetismen er der igjen.

Vi må se på hverandre,

for det som oppstår når vi gir hverandre denne gaven er noe av det som gjør oss til mennesker.

Kristin Berg