Ingen er perfekt – det er helt ok

Protrett av Asbjørn Gabrielsen

Asbjørn Gabrielsen er ungdomsdiakon i Søgne menighet og skribent i KABBs skribentprosjekt Synlige stemmer.

Jeg er ungdomsdiakon og sterkt svaksynt. Jeg har skjønt at jeg slett ikke trenger være perfekt for at Gud skal være glad i meg og ha bruk for meg. Det ønsker jeg inderlig at hele generasjon prestasjon skal forstå.

Jeg fikk min første bibel da jeg var 13 år. Det var ikke noen liten bok med liten skrift kjøpt i en ordinær bokhandel. Nei, etter mye overveielser landet foreldrene mine på å kjøpe Bibelen på kassett til meg, ettersom jeg var og er avhengig av å lytte til det jeg leser; 120! kassetter fordelt på 10 gigantiske permer. Jeg husker at den faktisk gikk inn i bokhylla mi på rommet, men det var plutselig ikke plass til noe annet i den hylla. Og det å slå opp i en slik bibel krever en tålmodighet jeg rett og slett ikke eier.

Jeg ante ikke hvordan jeg skulle begynne på denne kolossen. Jeg satt på rommet mitt, klødde meg i hodet, og bestemte meg rett og slett for å sette i en tilfeldig kassett og høre hva som dukket opp. Jeg hadde hørt mye om de som ble «ledet av ånden» og slo opp på akkurat riktig bibelvers for dem der og da, og ble selvsagt inspirert av dette. Men det ble første og siste gangen for meg. Jeg havnet nemlig midt inni Bergprekenen, som kanskje er det verste stedet man kan begynne i Bibelen. Her treffer man en ganske streng Jesus, som setter ting på plass og sier en del om hva han slett ikke finner seg i hos folk. Kort sagt, etter å ha hørt litt på denne, følte jeg meg slett ikke særlig god nok. Tvert imot. Jeg følte meg skyldig som bare det, og hadde i grunnen ikke lyst til å lese mer.

Det gikk faktisk ganske lang tid før jeg turte å lytte igjen. Da jeg endelig fikk mannet meg opp og kom videre i teksten, skjønte jeg straks mer av det Jesus prøvde å si. Ingen er perfekte, og ingen er i seg selv gode nok, og det er helt ok. Det er faktisk en del av poenget, og mye av bakteppet for det Jesus gjør videre. Kort sagt. Jeg lærte at jeg slett ikke trenger være perfekt for at Gud skulle være glad i meg å ha bruk for meg.

Jeg jobber nå som ungdomsdiakon, og i min jobb treffer jeg veldig mange som i grunnen hadde trengt å skjønne akkurat dette. De fleste har hørt om generasjon prestasjon nå, kanskje på grensen til det slitsomme, men her kommer likevel litt til. Jeg treffer mange ungdommer som presser seg ekstremt hardt for å nå mål enten de selv eller andre har satt for dem. Dette kan være karakterer på skolen, hvordan de ser ut, hvordan de skal oppføre seg ++. Og det er ikke bare målet som betyr noe for dem, men også at de løper racet helt perfekt. Naturligvis strever svært mange av dem med en følelse at de aldri helt når opp, og det skulle da bare mangle. Det hjelper heller ikke at vi lever i en tid der mye av kommunikasjonen dem imellom går gjennom sosiale medier, der de fleste bare viser solsiden av livet. Da føler man seg straks temmelig mislykka dersom man ikke passer helt inn med denne solsiden.

Under mine teologistudier var jeg så heldig å få lest en bok som heter «Sterk nok til å være svak» av Jens Petter Jørgensen. I denne boken argumenterer Jørgensen for at det er når vi faktisk tør å leve med våre svakheter, og innrømmer dem for Gud og mennesker, at det faktisk skjer ting. Det er når vi lever ærlige liv at vi faktisk knyttes til hverandre og til Gud. Det er ingen vits i å spille noe skuespill for en Gud, som allerede vet hvordan du har det. Og det er gjennom å være ærlige med andre mennesker, at det knyttes dype relasjoner.

Nylig var jeg var på Kristent Arbeid Blant Blinde (KABB) sommerstevne. Det var et utrolig herlig sted å være. Dette var et sted fullt av mennesker som levde ærlig og godt med sine svakheter. Mennesker som har en form for funksjonshemning har ofte ikke noe annet valg. Jeg tror at alle mennesker har forskjellige styrker og forskjellige svakheter, men hos funksjonshemmede er svakhetene mer synlig enn hos andre. Mens jeg var her, gikk det opp for meg at generasjon prestasjon kan ha enormt mye å lære av mennesker med funksjonsnedsettelser. KABB er nemlig fullt av mennesker som viser at til tross for helt opplagte svakheter og utfordringer, klarer de å leve gode, meningsfulle og flotte liv. I dag er, slik jeg ser det, organisasjoner som KABB viktigere enn noen gang. Vi trenger flere slike prestasjonsfrie møteplasser, også for de som ikke har synlige handicap. Vi kan være med på å motbevise generasjon prestasjon, og det kan jeg skrive under på at er noe som sårt trengs.

 

Av Asbjørn Gabrielsen

Les mer av Asbjørn Gabrielsen

Lytt til podkast med Asbjørn Gabrielsen