Mørkeredd
Heidi Halvorsen skribent i KABBs Synlige stemmer
Går det an å være blind og mørkeredd på en gang? Er man i så fall alltid redd, siden man da på en måte lever hele livet i mørke? Og hjelper det da å slå på lyset?
Jeg er mørkeredd. Og blind. Så altså går det an! Men jeg er IKKE redd hele tida – selv om jeg stort sett ikke legger merke til om det er mørkt eller lyst rundt meg. Jeg er oftest bare redd når du er redd – hvis du er mørkeredd vel å merke. Det vil si, når jeg vet det er mørkt ute – eller inne – da blir jeg redd. Det er rart, ikke sant?
Hva jeg er redd for? Det samme som hvem som helst som frykter mørket, tenker jeg. Folk som sniker seg rundt og kan angripe meg i natta, spøkelser og monstre, skumle villdyr og grøsserhistorier. Ei venninne av meg sier at jeg ikke egentlig er mørkeredd, men KLOKKEREDD. Fordi for meg handler det jo om tidspunkt på dagen stort sett. Når jeg vet at det er mørkt ute, blir jeg redd når jeg er ute og går alene. Det litt morsomme er at av og til husker jeg ikke helt om det er mørkt eller ikke, og da blir jeg heller ikke så redd. Men som regel er verden stillere når det er mørkt, spesielt i vinterhalvåret. Færre folk er ute og går, færre biler ute og kjører sent på kvelden, og fuglesang og andre lyder av liv stilner betraktelig.
Antakelig henger frykten min igjen fra da jeg kunne se. For det som gjør oss mørkeredde er i bunn og grunn mangel på kontroll. I mørket blir verden uklar og diffus, det er vanskelig å skjelne trær fra mennesker, en katt som løper over veien var kanskje en ulv? Bilen som kjører sakte forbi går fra å være den hyggelige naboen i sin lyseblå bil til å bli en mistenkelig mørk panserbil med skumle menn bak rattet. I alle fall er fantasien min ganske god på å lage spennende eventyr ut av omgivelsene når jeg vet det er mørkt.
Å komme hjem etter en sånn tur ute, åpne døra og kjenne varmen, høre stemmene til mannen og barna mine, vite at lyset er tent – det jager frykten på dør – uansett om den i utgangspunktet er aldri så irrasjonell. Egentlig er det vel ikke selve lyset som gjør meg trygg, men nærværet av andre mennesker. For jeg er jo heller ikke redd for mørket når jeg går sammen med noen – uansett hvor mørk og stille natta er.
Akkurat det er også en sterk parallell til livet mitt på dagtid, i flombelysning. For av og til kan jeg faktisk føle meg litt mørkeredd selv i dagslys. Noen ganger virker verden der utenfor døra mi litt for stor og skummel til å gå inn i uten å se den. Oppgavene som venter meg i arbeid og hverdagsliv synes uoverkommelig krevende og jeg har mest lyst til å gjemme meg under dyna. De dagene skulle jeg ønske jeg kunne se. Smilene og de gode blikkene i ansiktene på menneskene rundt meg. At verden ble synlig med alle sine farger i stedet for å virke mørk og truende. At jeg ikke trengte å fikse alt på egenhånd.
Antakelig er ikke dette særegent for meg som blind. Selv om det kanskje er mer håndfast og konkret fordi jeg faktisk ikke KAN se velvilje og varme i blikk og mimikk. Jeg tror at mange kan oppleve livet like skummelt som jeg synes det er å gå langs en mørklagt gangvei i skogen en sen vinterkveld. Smil og vennlige blikk kan forvandles til hånflir og fiendtlighet gjennom fryktens tåkete filter. Oppmuntrende ord kan bli til ironiske og skarpe kniver i et dunkelt sinn en dårlig dag.
Så kanskje kan vi være litt mørkredde fra tid til annen de fleste av oss? Og kanskje er det flere enn meg som av og til trenger noe litt mer håndfast enn et smil eller et blikk der ute i natta?
ET HÅNDFAST SMIL
I dag skulle jeg ønske jeg kunne se
Smilet du sender til meg
Varmen i øynene dine når du ser på meg
Med et budskap om at alt vil gå bra
Alt jeg klarer å se nå
Er skyggefullt og ukjent
Bildene jeg har i hjerte og sinn
Er dekka av et mørkt og klissete lag
Jeg finner ikke smilet ditt igjen
Eller det trygge, gode blikket
Det gjør meg ustødig og redd
Jeg har ingen steder å holde fokus
Lurer du på hvem jeg snakker til?
Jeg snakker til DEG, så klart!
Smilet ditt pleier å varme, skjønner du
Selv om jeg bare hører lyden av det
Men i dag er det ikke nok
Bråket inni meg er for høyt
Jeg får ikke øye på smilet ditt
Klarer ikke å samle nok tankekraft
Kan du holde hånda mi i stedet?
Den slags smil kan jeg alltid se
Som en forsikring om at det ordner seg
At jeg ikke skal forbli aleine i mørket
