Psykisk helse og synshemming, ny kunnskap til besvær?

Av Unn Ljøner Hagen, Blindeforbundet

De siste årene har Blindeforbundet investert mye i å skaffe ny kunnskap om psykisk helse og synshemming. Hvordan står det egentlig til med oss som ser ingenting eller lite? Hva gjør dette med oss?  Vi har vel alle kjent på fortvilelsen og avmaktsfølelsen når synet helt eller delvis forsvinner. Man er i sjokk, og det kan ta lang tid før man klarer å reorientere seg.

Det føles heller ikke enklere når man innser at man må lære å gjøre kjente ting på nytt. Jeg pleier å si at en ting er å miste synet, noe helt annet er det å innse at man må lære å takle tilværelsen. Det kommer ikke av seg selv. For eksempel, ikke alle synes ny teknologi er kjempegøy.  Jeg sliter med å henge med og blir motløs av alle apper, gpser, scanningsfunksjoner og instruksjoner med uleselig skrift og uklar tale. Hjelp! Lysten til å trekke seg tilbake og i stedet klamre meg til en hjelpsom arm er stor. Men jeg skjønner at balansen mellom selvstendighet og en isolert tilværelse er skjør. Man kan bli deppa av disse tankene, men hva gjør man?

Da forskerne Brunes og Heir la frem sine studier om psykisk helse og synshemming, basert på intervju av synshemmede, har jeg fått noen sjokkartede reaksjoner. Mange flere svaksynte og blinde, enn i den generelle befolkningen, rapporterer om alvorlige depresjoner, ensomhet, mobbing og seksuell trakassering. Denne nye dokumenterte kunnskapen oppleves fortvilende, og vi vet at noen av forklaringene er å finne blant en enslig livssituasjon, stigma fra samfunnet, mangel på jobb og et sosialt liv. Dette er trist, men for første gang har vi klare tall og viktige funn å vise til. Jeg tenker at denne erkjennelsen om ny kunnskap, gjør at organisasjonene som jobber for synshemmedes rettigheter, også har fått nye utfordringer. Krever for eksempel ikke denne nye, konkrete kunnskapen at vi må omstille vår service overfor våre medlemmer, slik at dette ikke lenger er forbundet med tabu og holdninger, og slik at vi kan møte folk der de er?

Fra annen forskning vet vi at lykke kan læres. Dette kan høres flåsete ut, men lykken kommer ikke automatisk til noen. Lykkeforskning forteller blant annet at det å jobbe for en god sak, kan føre til langt større selvtilfredshet enn å kun ha fokus på penger og gull. Det å finne metoder for å øve mestringsfølelsen, for eksempel ved å finne veier ut av en isolert tilværelse, kan skape motivasjon for å skape positive endringer i egen ensomhet. Det er derfor viktig å bruke denne nye kunnskapen til å finne virkemidler for å motvirke faktorene som skaper psykisk ubalanse og isolasjon. Det er spesielt viktig å ha fokus på de gode tingene i livet, de gode samtalene, latter, frisk luft og det å samle på gode sanseinntrykk.

Man trenger ikke å se for å glede seg! Jeg glemmer aldri en god samtale med en eldre mann på et av våre rehabiliteringskurs. Han hadde levd et aktivt og langt yrkesliv, men det var først da han mistet synet, han opplevde gleden ved å møte andre i samme situasjon, de gode samtalene, den løse latteren, og det var først nå han hadde lært å sette pris på musikk og litteratur i form av lydbøker. Nå lever jeg et rikt liv, sa han.  Ja,ja, lykke kan være så mangt.  Den ligger og venter på oss!

Les om Odd-Martin som gjerne vil bli inkludert