Skam deg ikke over å være den du er
Av Magne Lunde i skribentprosjektet Synlige stemmer
Da jeg ble blind, skammet jeg meg over å være den jeg var. Jeg forsto ikke at det var det jeg gjorde, men i dag forstår jeg det. Og det har også blitt veien min ut av skammen. En vei jeg tror vi alle må finne for å ha det godt med oss selv. Skammen jobber ofte i det ubevisste hos oss. Derfor trenger vi å bli bevisst den og hva den gjør med oss.
Jeg blandet skyld og skam. En stor ryddejobb måtte derfor til. I ryddejobben var det viktig å holde fast på to ankertanker:
- Skam handler om hvem du er.
- Skyld dreier seg om hva du gjør eller har gjort.
Skammen gir ofte en opplevelse av mindreverd, fordi den påvirker mitt syn på meg selv. Akkurat det skjedde da jeg ble blind i en trafikkulykke. Idealbilde av meg selv ble knust. Illusjonen om meg som den sterke, den selvstendige og den som var fri til å gjøre hva jeg ville, raste sammen. Få ting har derfor vært så tøft for meg som det å lære meg til å ta imot hjelp. Det gjorde noe med selvfølelsen min. Det kjentes nedverdigende.
I dag lever jeg godt med å ta imot hjelp, og å være avhengig av andre. Jeg har forstått at det ikke er noe å skamme seg over, fordi det på ingen måte har noe å gjøre med min verdi som menneske. Tvert imot kan det være en stor styrke og en døråpner, fordi det forteller om at vi alle er avhengig av og trenger hjelp av hverandre. Det har hjulpet meg til å forstå at det å vise svakhet kan være en stor styrke. Jeg hadde blandet kortene, og knyttet synet på meg selv som menneske opp imot hva jeg var i stand til å gjøre eller ikke gjøre. En sammenblanding jeg tror vi alle kan kjenne oss igjen i. Derfor vil jeg fortelle om min vei ut av skammen.
Jeg tror på å holde fast i tanker. Når jeg på grunn av synstapet ikke får bidratt på lik linje med seende, er det lett å kjenne seg mindreverdig. For eksempel når det hadde snødd og jeg var med sønnen min ut i hoppbakken. De andre hopp-pappaene satte straks i gang med å preparere bakken. Jeg kjente på hva det gjorde med meg. Lysten til å bidra var sterk, men jeg visste at det var lite jeg kunne gjøre. Jeg kjente meg utenfor. Redningen ble å minne meg selv på hvorfor jeg var der. Jeg var der for sønnen min sin skyld. Det betydde noe for han at jeg var der, og sto der i unnarenna. En tanke jeg kunne holde fast i, fordi den hvilte på at jeg hadde verdi bare i kraft av å være menneske. Være den som var der. Det var nok.
Uavhengig av nedsatt funksjonsevne eller ikke, tror jeg mange kan kjenne seg igjen i dette. I et idealbilde som slår sprekker: Skammen over å ikke leve opp til egne og andres forventninger, over ekteskapet som gikk i stykker, over livet som ikke ble slik det skulle og så videre. Listen er lang, men forsvaret er det samme: Arrester den usunne skammen. Ta den til fange før den fanger deg. Møt den med ankertanken om din betingelsesløse verdi som menneske. Hvis ikke, sniker tanken seg inn om at du ikke er godtatt som den du er, og mindreverdet vinner fotfeste.
Jeg tror dette også er en ankertanke Gud vil at vi skal holde fast i. Han ser hvor lett det er å blande skyld og skam. Hvor vanskelig det er å forstå at Han elsker oss like høyt uansett hva vi har gjort eller ikke gjort. Han vet at en slik tanke strider mot vår menneskelige tankegang. Derfor er det uheldig når skylden har blitt så sterkt vektlagt som den har blitt. Når mennesker kjenner på at de ikke hører hjemme i et kristent fellesskap, fordi de opplever at de ikke passer inn eller er gode nok.
Dette forteller oss hvor viktig det er at vi ikke blander kortene, og at vi forholder oss til skyld som skyld. Skylden kan erkjennes, bekjennes og søkes tilgivelse for. Usunn skam kan imidlertid kun elskes bort gjennom en betingelsesløs kjærlighet til både deg selv og andre. Derfor: hver gang du kjenner skam over å være den du er, arrester tanken og hold fast i at ingen kan ta fra deg din uendelige verdi som menneske.
