«Skattejakt» – en jakt på det beste vitnesbyrdet?

Vi gikk ut i gatene med friskt mot – to og to – for å finne mennesker som trengte Jesus. Helst noen med et handikap som kunne helbredes. Tenk for et vitnesbyrd det kunne blitt.

Tekst: Irmelin Fossengen – teksten er publisert med tillatelse av forfatteren.

Det er nok langt fra alle hengivne kristne ungdommer som kjenner seg igjen i denne erfaringen, heldigvis. Likevel må vi innse at dette ikke er helt uvanlig, når mange i samfunnet opplever slik trospraksis som påtrengende – og KABB holder kurs i selvforsvar mot velmenende forbedere.

Første gang jeg fikk meg en støkk, var da en mann svarte hissig «Nei, ellers takk!» på min forespørsel om forbønn.

Som en gladkristen 16-åring som bare ville spre det gode budskap, ble jeg paff. Men jeg var jo ikke kalt til et enkelt liv. Motstand var forventet – kanskje til og med et tegn på at vi var midt i Guds vilje. Dette ville selvsagt ikke «den onde» at vi skulle holde på med. Dermed vokste motivasjonen.

Noen år senere hørte jeg om et område rundt en karismatisk bibelskole hvor flere av de som bodde der, hadde uttrykt at de var lei av å bli stoppet av bibelskoleelever på gata. Nei, de ville ikke bli bedt for. Og nei, de var ikke interessert i å høre om Jesus.

Jeg husker jeg stusset over det jeg hørte. Kunne folk virkelig gå lei av å bli møtt med «kjærlighet»? For det var jo det denne gateevangeliseringen dreide seg om, så klart: å spre Guds kjærlighet. Det var da merkelig. Kunne det hende at motivasjonen var en annen?

Jeg har deltatt på mange kristne arrangementer som fokuserer på evangelisering og helbredelse – i skjønn forening. En vanlig praksis er «skattejakt» – et konsept importert fra USA, hvor man ber om ledetråder fra Gud og deretter går ut for å finne mennesker som trenger Jesus – de «skjulte skattene». Jeg har personlig aldri vært så glad i dette. Det er flaut og ubehagelig.

«Takk, men nei!» – KABB og Vake lærer folk å sette grenser mot uønsket forbønn

Likevel gjorde også jeg det – med stor frimodighet. Hva var motivasjonen min? Helt ærlig tror jeg det handlet om all forventningen til gode vitnesbyrd. For i etterkant av en «skattejakt» var det ikke uvanlig med en «vitnekveld».

Vitnekvelder likte jeg bedre. Men når jeg tenker tilbake på disse kveldene, kjenner jeg både på glede og ubehag. Det var mange fine historier, men mange av historiene som ble delt, handlet om andre mennesker og deres opplevelser – fortalt på deres vegne.

I dag tenker jeg at mye av det jeg hørte fra scenen på sånne kvelder har svekket troverdighet. De som delte, kunne noen ganger overdrive og fortolke menneskemøtene de hadde hatt. «Etter tredje håndspåleggelse sa hun at smerten var borte!». Jubelen brøt løs. Men hva betyr det egentlig om en person sa det? Kan det ikke like gjerne ha vært et forsøk på å slippe en fjerde  håndspåleggelse?

Jeg er ikke overrasket over at blinde kan føle seg overrumplet eller overkjørt av kristne forbedere. Historiene til KABBs medlemmer er viktige – for de handler ikke om enkeltpersoner, men om en kultur der mennesker overkjøres – i Guds navn. Jeg kjenner igjen mekanismene. Ansvaret hviler blant annet på ledere som oppmuntrer til en forbønnskultur der individet ikke respekteres – og «gode vitnesbyrd» applauderes.

– Bønn om helbredelse må ikke bli tvang