«Takk, men nei!» – KABB og Vake lærer folk å sette grenser mot uønsket forbønn

«Det er ikke min feil hvis noen overskrider grenser. Jeg har rett til å si nei.» Ordene kom fra en av deltakerne på workshopen som KABB og Vake -kirkelig ressurssenter mot seksuelle overgrep arrangerte på Frelsesarmeens kurssenter på Jeløya helgen 28.–30. november. Temaet var uønsket forbønn, nærgående spørsmål og fysisk berøring – situasjoner som mange med synshemming og funksjonsnedsettelser opplever.

Helgen inneholdt både faglig innhold og fellesskap: sosiale samlinger, gode måltider og samtaler. Søndag formiddag ble avsluttet med en gudstjeneste ledet av Lennart Persson – en rolig og verdig avslutning på en helg som handlet om respekt, likeverd og trygghet. Workshop-delen ble ledet av Vakes Anne Louise Skoland.

Hvorfor et kurs om dette?

«Forbønn kan være fint – når den er ønsket,» sier Lennart Persson, en av kursholderne. «Men når noen legger hånden på deg uten å spørre, eller insisterer på å be for deg, kan det oppleves som et overgrep. Vi må snakke om hvordan vi setter grenser.»

Ole Martin Holte, som underviste om relasjoner og tillit, forklarte hvorfor dette er så viktig:
«Hvis jeg ser på deg som et middel for mine behov, mister jeg din menneskelighet. Da kan jeg umyndiggjøre deg – selv om jeg smiler og ser deg i øynene.»
Han viste til Martin Bubers filosofi om «jeg–du»-relasjonen:
«Vi må møtes som likeverdige, ikke som objekter.»

Når velmente handlinger blir krenkelser

Flere deltakere delte personlige erfaringer. En fortalte:
«Jeg satt i domkirken i Stavanger på pinsedag. Plutselig sto det en person bak meg med hånden på hodet mitt. Jeg kjente meg overrumplet.»

Andre beskrev situasjoner der forbønn ble koblet til forventninger om mirakler:
«Tenk om jeg var den som fikk en blind til å se,» sa en deltaker. «Det er mye press i slike situasjoner.»

Heidi Halvorsen har opplevd dette mange ganger:

«Jeg har opplevd mange ganger å bli bedt for uten at jeg har ønsket det, og jeg har skyldfølelse fordi jeg ikke har sagt nei. Det har gjort noe både med meg som menneske og med min tro. Kurset handler om å kunne si stopp – og å slippe å bære skyldfølelse for noe du ikke har bedt om.»

Praktiske verktøy

Kurset handlet ikke bare om teori, men om konkrete strategier. Deltakerne øvde på å høyt og tydelig si nei. Etter hvert som forslagene kom fram til hvordan man kunne gå fram ble forslagene skrevet opp på en tavle. :

• «Takk, men nei.»
• «Nei takk, ikke nå.»
• «Dette er utenfor mine grenser.»
• «Du kan be for meg hjemme.»
• «Aldri i livet!»

«Det kan være vanskelig å si nei,» sier en av deltakerne. «Vi er opplært til å være høflige. Men vi må øve – for vår egen trygghet.»

Kurset ga også tips til fysisk grensesetting:

• Ved uønsket berøring: Ta i hånden som for å hilse, og legg den andre hånden på skulderen for å regulere avstand.
• Ved forbønn bakfra: Legg hånden bestemt oppå den andres og si tydelig: «Jeg ønsker ikke forbønn nå.»

Kultur og ansvar

«Dette er ikke bare et individuelt problem,» understreker Lennart Persson fra Vake. «Det handler om kultur. I noen menigheter er det en forventning om mirakler. Da må ledelsen være tydelig: Forbønn skjer kun hvis du selv ber om det.»

Hilde Løwén Grumstad fra KABB har løftet problematikken i KABBs eget fagforum av teologer og kirkeansatte og understreker hvorfor kurset er viktig:

«Jeg har hørt funksjonshemmede fortelle om å komme som ny inn i en menighet og få høre: ‘Så flott at akkurat du er her! Nå skal vi be for deg.’ Teologien kan si at ‘Alle er bra nok som vi er’, men det er ikke alltid det man møter ute i verden. KABB er ikke imot forbønn og helbredelse, men vi opplever at det ofte er til mer skade enn nytte.»
Hun kaller kurset «voksenopplæring for kirken» og stiller viktige spørsmål:
«Hvorfor er det så viktig at andre skal se helbredelsen? Og må be om igjen og om igjen, hvis Gud allerede har hørt bønnen? Og hva er helbredelse – kan det for eksempel være det å leve godt med funksjonsnedsettelsen?»

Mer enn et kurs – en holdningsendring

Kurset ble en øvelse i å sette grenser, men også i å snakke om respekt og likeverd. Som Ole Martin Holte oppsummerte:
«Vi kan ikke isolere oss for å unngå krenkelser. Vi må lære å møte dem før, under og etter.»

En deltaker sa det slik:
«Det er ikke min feil hvis noen overskrider grenser. Jeg har rett til å si nei.»