– Bønn om helbredelse må ikke bli tvang
Fra venstre: Ane Kristin Koller Sundnes, Ranveig Bredesen, Asbjørn Gabrielsen
-Det bør ikke bli forbud mot forbønn, men det må alltid være frivillig. I dag opplever mange med funksjonsnedsettelser at andre vil påtvinge dem håndspåleggelse og bønn, uten å spørre om de ønsker det eller i tilfelle hva de ønsker forbønn for.
Dette sier Ranveig Bredesen, en av deltakerne i KABB sitt Fagforum, som har vært samlet for å diskutere teologiske spørsmål om funksjonsnedsettelse og teologi. Fagforumet består i hovedsak av synshemmede teologer og ansatte i ulike kirkesamfunn, og skal blant annet bidra til å sette spørsmål om funksjonshemming, tro og rettigheter på dagsorden. Årets tema for samlingen deres var helbredelse. Ved hjelp av landets fremste teologer og forskere på dette området, pløyde deltakerne dypt i temaet.
Samlingen ble holdt på Institutt for sjelesorg, Modum Bad, og blant foredragsholderne og debattdeltakerne var Inger Marie Lid og Anna Rebecca Solevåg, begge professorer ved VID, Jan-Olav Henriksen, professor ved MF, Kari Halstensen, fagleder for religionspsykologi ved Modum Bad og Ane Kristin Koller Sundnes, sykehusprest ved St. Olavs Hospital. Gjennom foredrag og debattinnlegg belyste de ulike sider av spørsmålet om kristen helbredelse.
Anne Kristin Koller Sundnes, selv sykehusprest på St. Olavs Hospital, var med å lede forumet, og sier dette om bakgrunnen:
-Vi hører mange beretninger om mennesker som har ugreie erfaringer med både forkynnelse og praksis rundt forbønn. Derfor er det naturlig for oss å gå dypere inn i temaet: Hva er helbredelse, og hvilken plass skal dette ha i forkynnelse og menighetsliv?
Bønn kan bli overgrep
Ranveig Bredesen, som selv er født blind og utdannet diakon, utdyper:
– Det er viktig at vi snakker om forbønn som et overgrep, som det tvinges på et menneske, for eksempel ved at noen ubedt legger hendene på deg. Det er ikke så greit å bli stoppet på gata og få høre: «Jeg ser du er blind. Gud har skapt deg til å se, og jeg vil be for deg.» Eller å gå fram til forbønn i en gudstjeneste og forbederen bare forutsetter at det er synet du vil ha hjelp med. Jeg har aldri sett, og sliter med konsekvensene av det, men jeg tror jeg hadde blitt redd om jeg plutselig så, og aner ikke om jeg egentlig har lyst til det. Det er fint hvis de kan be for det jeg ønsker at de skal be for.
Asbjørn Gabrielsen er ungdomsdiakon i Søgne menighet. Han mener en tommelfingerregel må være å unngå alt som gjør en person med en funksjonsnedsettelse til et objekt.
– Det må alltid være du som skal ta initiativet, om du ønsker at noen skal be for deg. Ellers blir du noe som noen skal fikse eller be for, og det blir forbederen som kommer i sentrum.
-Det synes ikke så godt på meg at jeg ser dårlig, så jeg opplever ikke å bli stoppet på gata, sier Koller Sundnes. – Men kanskje det går an å lage seg noen setninger å bruke når slikt skjer? «Du må gjerne be for meg, du kan jo gjøre det når du kommer hjem.» Men hvis vedkommende da blir sur, har du i det minste avslørt at dette skjer ikke fordi vedkommende vil være grei, men for å lage show.
– Jeg opplever at enkelte dager greier jeg å stanse folk med slike setninger, men andre ganger går jeg helt «i frys» og har ikke energi til å ta opp kampen, svarer Ranveig Bredesen. – Dermed lar jeg grensene tråkkes over gang etter gang.
– Og en sak er når du stoppes av fremmede på gata, tilføyer Asbjørn Gabrielsen. – Men dette skjer jo også i menigheten der du er omgitt av folk som er «familien» din, og hvordan kan du si nei til venner som bare vil deg godt?
Forkynnere trenger veiledning
Hva tenker de KABB kan gjøre bidra med for å sikre at forbønn ikke oppleves som overgrep i kristne menigheter?
Ranveig: KABB er en arena med takhøyde for at vi kan møtes og snakke om erfaringer med dette. Men vi kunne trenge et dokument der vi selv beskriver hva vi mener er en sunn forkynnelse og praksis.
Asbjørn: Vi må nok lage litt mer lyd. Vi sitter på erfaringene, og jeg tror folk vil lytte til det vi har å si.
Ann Kristin: KABB endrer seg fra det jeg vil kalle en litt gammeldags «omsorgsdiakoni» til en «frigjøringsdiakoni» med vekt på spørsmål om rettigheter. Dette spørsmålet hører hjemme der, og jeg tror vi har mye å bidra med i sette opp noen kriterier for sunn forbønnspraksis som kirkesamfunnene kan ha hjelp av.
