Jeg er visst «spesiell»

Ranveig Bredesen er utdannet diakon og skribent i KABBs Synlige stemmer.

 

Hva skal til for at jeg skal føle meg som en naturlig del av et fellesskap? Hva gjør det med meg når jeg hele tiden blir konfrontert med begrensningene mine?

I prosessen med å søke jobb (eller prøve å passe inn), møter jeg stadig kommentarer som dette: «Det burde jo være plass til sånne som deg i arbeidslivet.» «Det er liksom ikke bare å få seg en hvilken som helst jobb, heller da. Det er jo ikke alt du kan gjøre.»
Sånne som meg? Hva betyr egentlig det? Er det fordi jeg alltid vil være en ekstra belastning for et arbeidsfellesskap? Betyr det at den jobben jeg kan utføre aldri er like bra som det en såkalt funksjonsfrisk kan klare? Og hva gjør dette med mitt selvbilde og gudsrelasjon?

Våren 2017 var jeg en del av arbeidsfellesskapet i Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte. Gjennom arbeidsdagene tenkte jeg ikke på at jeg ikke ser. Samtidig var det jo nettopp blindheten min som var grunnen til at jeg var der. Jobben min var å utarbeide veiledningen «Se sammen, snakk sammen», om tilrettelegging for synshemmede i kirkens trosopplæring.

De aller fleste av oss som har en stor grad av synsnedsettelse ender opp med å arbeide med «vår egen gruppe». Vi blir gode på å fortelle om vår egen situasjon til andre fordi vi må det. Men hva skal til for å få jobbe med noe annet enn synsnedsettelse? Og hva skal til for at vi kan bli en naturlig del av et slikt fellesskap?

Om dere tenker at dette bare gjelder arbeidslivet, så er det feil.
Tanken om at jeg ofte er til ekstra bry har slått rot i meg, også i relasjonene til seende venner, og i forholdet til Gud.

La meg ta venner først:
Flere av mine venner har villet ha meg med på ulike reiser eller arrangementer hvor jeg kjenner at jeg går langt utenfor min egen komfortsone. Erfaringer med å ha venner som reiseledsagere etterlot seg en utrygghet om det egentlig var så lurt. Vennskap ble satt på spill fordi jeg trengte mer praktisk hjelp enn først antatt. Å finne mat på en buffet eller trenge hjelp til å finne veien til toalettet er eksempler på situasjoner hvor jeg kan føle meg til bry. Andre ganger har ledsageren sett på det som en mulighet for en gratis ferietur. Vennen forsvant på et annet arrangement, mens jeg forsøkte å finne veien rundt på festivalområdet alene.

Så, forholdet til Gud:
Teoretisk sett har jeg hørt at Gud er nådig og elsker meg for den jeg er. Ingenting ved livet mitt er skjult for ham.
Han har vært der og delt mine smerter (ja, tatt dem på seg), og kan helt sikkert bidra til å gjøre byrden lettere å bære. Jeg har hørt det er sånn, men er det virkelig sant? Tenk om jeg er til bry for ham også?
Nå sukker han sikkert litt oppgitt i skjegget og mumler noe om at «Der klager hun igjen. Kan hun aldri være fornøyd, da?» Enten det, eller så er det den øredøvende tausheten som ikke gir noe svar.
Gud oppleves som fjern og utilgjengelig. Han har delt ut kortene, men det kan virke som han lar det være opp til meg å legge kabalen.

Forholdet til Gud dannes enten vi vil det eller ikke på bakgrunn av de erfaringene vi får i møte med andre mennesker. Særlig mennesker som sies å representere ham: prester, pastorer, menighetsfellesskap.
I blant ser jeg glimt av håp, så knuses det igjen ubarmhjertig når jeg igjen får en kommentar om de begrensningene synsnedsettelsen min har gitt meg, og det treffer meg og slår meg i bakken igjen. Så smiler jeg tappert mens jeg kjenner sinne og sorg vokse på innsida.

Så hva skal til for at jeg som er helt blind kan regne meg som en naturlig del av et fellesskap?

Les også denne artikkelen fra Ranveig Bredesen:
Så fint at du spør