Kaos og samspill 


Ranveig trener med ny førerhund.

 

Førerhunden min Raja og jeg er i godt driv på vei nedover fortauet. Denne dagen pisker regnet. Jeg lengter etter tørre klær og varm kakao. Likevel smiler jeg for meg selv. Flyten, anelsen om at Raja og jeg har funnet tonen her ute i en våt og litt vrien verden. Heia oss! Ranveig Bredesen forteller om livet med ny førerhund i ukens Synlige stemmer.

Lytt til lydversjonen av teksten her.

 

Vi kommer til et veikryss, og hunden min stopper på fortauskanten slik hun har lært. Jeg føler meg ganske sikker på hvor vi befinner oss, så jeg kommanderer henne over til det andre fortauet. Plutselig skjærer Raja ut i en underlig kurve. Den gode flyten er som blåst vekk. Bestemt sier jeg «Retning!» i et forsøk på å hindre at vi mister forståelsen av hvor vi er. Det hjelper ikke, og jeg blir redd. Vi går i veibanen et stykke og en bil kommer kjørende mot oss. Jeg rekker å se for meg at vi begge blir påkjørt. Nå er jeg virkelig redd! Men jeg kan ikke slippe bøylen og prøve å gå alene, for jeg aner ikke hvor det er trygt å gå.

«Gå til butikken!» er det mange som tror jeg kan si til min nye førerhund, og så skal vi liksom gå fra leiligheten til butikken helt på hundens ledelse. Men det er ikke sånn det fungerer. En førerhund er trent til å stoppe ved gangfelt, fortauskanter, sideveier og å søke bestemte kjennetegn som læres inn langs en rute. En førerhund skal også hjelpe meg unna hindringer som hull i veien, mennesker, eller gjerder som er satt opp i forbindelse med veiarbeid. Ved hvert stopp skal egentlig Raja vente på beskjed om hva jeg vil videre. Det er hunden som skal passe på de små «orienteringsbitene», og jeg som skal passe på hvor vi er og hvor vi skal. Men både menneske og hund kan miste konsentrasjonen, og da er det lett at misforståelser oppstår. Jeg prøver å skjønne hva vi har gjort, og kommanderer Raja videre i det som jeg gjetter er riktig retning.

Til slutt kjenner jeg kantstein under føttene, og Raja stopper og bekrefter signalet om kant. Jeg tar et skritt videre; opp på et fortau. Endelig trygge fra biler. Men hvor er vi nå? Jeg oppfatter ikke hvor vi har havna. Jeg lytter intenst for å finne lydspor som kan gi meg et hint. Lydbildet blir så kaotisk at jeg ikke klarer å lese det som skjer tett innpå oss. Lyden av veiarbeid overdøver lyden av fotgjengere, sykler og biltrafikk som kunne fortalt meg hvilke retninger veiene går i. «Det er ingen skam å snu», gjaller det i hodet mitt. Men snu? Hvordan kan jeg snu når jeg ikke aner hvor vi er, eller hvor vi er på vei? Nølende fortsetter jeg bortover fortauet vi fant etter veikrysset.

Plutselig slamrer det i en diger bildør, og en fyr hopper ut kjøretøyet. «Hei, du, du har kommet deg inn i veiarbeidsområdet. Kan jeg hjelpe deg over til det andre fortauet?» Hjertet mitt synker. Det var jo det jeg prøvde å unngå!

«Hvor skal du forresten?» spør han forsiktig. Sammen greier vi å tolke hvor Raja og jeg befinner oss. Lettelsen over endelig å få hjelp vokser i brystet. Nå gjelder det å klare å fortsette på egenhånd. Nå skjønner jeg sånn cirka hvor jeg er, men her har Raja aldri ledet meg før. Oppspilte, engstelige og litt nysgjerrige fortsetter vi.

Regnet har aldri kjentes så vått, og veien hjem aldri lengre. En liten flik av håp gir meg mot til å fortsette. Hjem må vi, så egentlig har jeg ikke noe valg. Men etter hjelpen fra den hyggelige karen kan jeg gi tydeligere kommandoer til Raja slik at hun kan ha en sjanse til å handle riktig. Vi strever oss videre. Det går i rykk og napp. Jeg lytter, og Raja prøver å få med seg alt som skjer omkring oss.

Vi føler oss fram i delvis kjent, og samtidig helt ukjent landskap. Veiarbeidet har endret underlaget, så jeg må gjette litt innimellom. Vi kommer til et felt vi skal krysse for å komme til gangstien som fører hjem. Bare vi kommer til den stien, vet jeg at vi finner helt hjem, uten problemer. Raja trekker til venstre for å cruise oppover i retning stien vi skal til.

Jeg stopper og ber henne gå tilbake til feltet. Vi roter og famler en stund. Raja gir seg ikke! Det er som om hun roper: «Vi skal hitover!» Siden hun tulla tidligere, hvorfor skulle jeg tro hun har rett nå? Til slutt lar jeg henne få viljen sin.

Og JAAA, det er en snarvei til gangstien hjem! Lettelsen er stor, selv om jeg kjenner på litt skyldfølelse. «Jeg skulle ha hørt på deg, Raja.»

Jeg er så stolt av henne. Lille, uerfarne hunden. Hun ga seg ikke.

Varmen slår mot oss med en gang jeg åpner inngangsdøra. Våt pels, våte klær. Raja raser rundt, men jeg bare synker sammen på gulvet. Vrenger av meg yttertøyet og gir Raja en rask tørk. Haugen av vått tøy blir liggende der den havnet. Vi kryper til hvert vårt sovested og glir inn i en lang, urolig søvn.