Statens barn
Hawkilara Axelsen er bosatt i Trondheim, og skribent i Synlige stemmer.
Jeg har tenkt helt fra jeg var liten at jeg er statens barn. At livet mitt bare måles i leveår og kostnader.
Jeg har tenkt at som blind er jeg ikke verdt noe. Fordi livet mitt kan bli dokumentert i offentlige etater sine skuffer og skap. I meterhøye stabler kan du lese andre sine notater om mitt liv, min helse, min tilstand.
Jeg har vært smertelig klar over at sånne som meg er dyre for den norske stat. Og egenverdien min har dalt i takt med at jeg har visst at jeg aldri – ifølge den norske staten, ifølge kommunen, ifølge utdanningskontoret – kan leve et liv på lik linje med andre. Etter hvert som jeg har vokst opp, har jeg skjønt at det ikke stemmer.
Verden er innholdsrik, og syn betyr ikke manglende muligheter. Å være blind er å være innovativ, å være blind er å se den verden som allerede er på nye måter. Å være blind er å bruke ord for å berøre, det er å bruke følesans for å se verden, det er å bruke lyder for å tolke det som er hundre meter nedover gata.
Egenverdien får jeg fra å være sammen med andre. Andre løfter meg opp. De gjør meg bedre. Jeg blir irettesatt hvis jeg er en tufs. Jeg blir hedret hvis jeg gjør noe bra. Jeg gir komplimenter og får komplimenter tilbake. Det er gjennom samholdet at jeg eksisterer. Det er gjennom vennene mine sine smil og deres glød i stemmen at jeg får vite at jeg også er bra. Det er gjennom andre jeg speiler meg.
Om natta når stillheten senker seg kan jeg føle at konturene som man kan lese om i alle de lange dokumentene om mitt liv, i de konturene finner du ikke gleden, essensen min, den jeg virkelig er. Den jeg er finner du hvis du tar deg tiden til å høre på meg, lese det jeg skriver, å se hvem vennene mine er, se meg gå tur nedover langs Thomas Angells gate.
Kanskje jeg smiler. Jeg smiler veldig ofte, nemlig. Men det tror jeg ikke den gjengse mann og kvinne i den norske stat vet, hvis de alt de har sett bare er det som står om meg i papirene mine.
Egenverdien min kommer fra kreativitet, innovasjon, nytenking og drite i hva andre mener: at syn skal ha noe å si for hva jeg kan gjøre og hva jeg ikke kan gjøre. Og sånn sett er det veldig fint å ikke se verden på samme måte som alle andre gjør det.
Les også disse sakene fra Hawkilara Axelsen:
Et nytt syn på blindhet
Dårlig orienteringsevne begrenser blindes muligheter
