-Mitt julehjerte er litt slitt i kanten

-Da jeg var tjue år hadde jeg julehjerter opp i halsen. Ikke bare det, men all julepynt, glitter og stas, alle juletradisjoner med snev av kos og hygge gjorde meg provosert. For meg var alle rammene rundt julefeiringa bare rammer – tomme og uten innhold. Jeg ville ut og redde verden, skriver Heidi Halvorsen i Synlige stemmer.

Jeg nekter å leve i en bås

-Hvis jeg kan klare meg uten hjelpemidler, hvorfor skal jeg da ha hjelpemidler? Forsøker man ikke, vet man heller ikke hvor mye man mestrer, skriver Jonas Helgesson, ukens gjesteskribent i Synlige stemmer. Jonas er svensk komiker og forfatter, og selv CP-skadet. Artikkelen er den tredje våre synlige stemmer skriver om å gi og ta imot hjelp denne uken.

Når hjelpen skaper nye hindringer

Hvordan kan vi skape likevekt mellom den som hjelper og den som tar imot hjelp? Kan vi kanskje samkjøre i stedet for at du henter meg? Våre Synlige stemmer skriver om hvordan det oppleves å ta imot hjelp. Denne helgens skribent er Benedicte Aass. Hun er selv svaksynt og arbeider som sogneprest.

Jeg er blind, ikke fritt vilt

- Jeg ble utsatt for overgrep av en mann jeg ikke kunne se, og ikke vet hvem er. Hva gjør jeg da? Synshemmede kvinner løper dobbelt så stor risiko for å bli utsatt for seksuelle overgrep som andre. Ranveig Bredesen forteller sin historie i Synlige stemmer.
Portrettbilde Asbjorn Gabrielsen

Ta imot!

Det går an å bli for selvhjulpen. Noen er så redde for å ta imot hjelp fra andre at de blir ganske underholdende å betrakte, skriver Asbjørn Gabrielsen, skribent i KABBs Synlige stemmer.

Evig prøvekanin

Noen vil ha blindeskolene tilbake. Det er et nederlag for skolen som ikke makter å gi blinde og svaksynte barn den undervisninga de har krav på, skriver Solveig-Marie Oma i ukens Synlige stemmer. Her forteller hun om sine egne erfaringer.
Jon Ivar Dypedal

Hvem bør være best på ikke å ekskludere? – Trosopplæringskonferansen

Gudstjenesten på årets trosopplæringskonferanse var lagt til rette for døve. Men arrangørene hadde visst glemt at det er noen som ikke ser. Jon Ivar Dypedal er ukens skribent i Synlige stemmer, og forteller om en dårlig opplevelse som kunne vært bedre med enkle tiltak.
Heidi Halvorsen står forran en gammel grå husvegg

De magiske prikkene: Å lese med fingrene

Å kunne lese var noe jeg tok som en selvfølge. Helt til jeg mista synet. Å lære det på nytt i voksen alder opplevdes skummelt og litt flaut. Hvordan kunne prikker gi mening, lage ord, skape liv  gjennom fingrenes berøring? Ville jeg noen gang mestre det? Heidi Halvorsen skriver om gleden ved å lese punktskrift i denne ukens Synlige stemmer.

Når det er bra at det er glemt

Ny skribent i Synlige stemmer! Benedicte Aass sier hun blir glad når folk glemmer at hun er svaksynt. Her kan du lese hvorfor.
Solveig Marie Oma, portrett

Fryktelig spennende

Hva er du redd for? Det virker som det å bli blind, å ikke kunne se noe som helst, står høyt på marerittlista hos mange. De har masse tanker om hva jeg sikkert syns er skummelt, men de tar som regel feil, skriver Solveig-Marie Oma i ukens artikkel fra Synlige stemmer.
Jon Ivar Dypedal

Bedre å spørre enn å stirre

Jeg er sterkt svaksynt eller nesten blind om du vil. Jeg kan se at det kommer en buss, men det er umulig for meg å lese skiltet foran på bussen som forteller hvor den går. Det føles feil å late som jeg ser mindre enn jeg gjør, men noen ganger blir det nødvendig for å få hjelpen jeg trenger.