Tag Archive for: førerhund

-Mitt julehjerte er litt slitt i kanten

-Da jeg var tjue år hadde jeg julehjerter opp i halsen. Ikke bare det, men all julepynt, glitter og stas, alle juletradisjoner med snev av kos og hygge gjorde meg provosert. For meg var alle rammene rundt julefeiringa bare rammer – tomme og uten innhold. Jeg ville ut og redde verden, skriver Heidi Halvorsen i Synlige stemmer.
Tone Mathisen

Med hund i hjertet

 Å dele hverdagen med en førerhund kan være så mangt. Det vi ofte ikke snakker om, er de tankene som dukker opp når en ikke lenger kan fortsette samarbeidet med en erfaren hund, skriver Tone Mathisen i Synlige stemmer.

Kaos og samspill 

"Førerhunden min Raja og jeg er i godt driv på vei nedover fortauet. Denne dagen pisker regnet. Jeg lengter etter tørre klær og varm kakao. Likevel smiler jeg for meg selv. Flyten, anelsen om at Raja og jeg har funnet tonen her ute i en våt og litt vrien verden." Ranveig Bredesen skriver om livet med ny førerhund i KABBs Synlige stemmer.

Så fint at du spør

- Mange situasjoner blir enklere, når noen tilbyr seg å hjelpe meg. Ute og inne. På butikken og i kirken, eller når du ser at jeg har en flekk på jakka, skriver Ranveig Bredesen. Hun er skribent i Synlige stemmer, der synshemmede skriver om sin hverdag. Fikk du med deg denne artikkelen fra i fjor? Den er fortsatt like aktuell.
Johanne sammen med førerhunden Hans.

Et hjelpemiddel som ikke kan settes i boden

- Førerhunden min er blitt en del av livet mitt. Jeg er så glad for å ha en firebent venn, sier Johanne Ausel.
Jon Ivar Dypedal med labrador.

-Jeg ble nektet adgang

- Maten smaker ikke like godt når en må krangle for å komme inn i restauranten. Etter at de skjønte at min hund med bøyle og sele faktisk er en førerhund, fikk vi slippe inn, men man blir ganske skjelven.
Jon Ivar Dypedal

Bedre å spørre enn å stirre

Jeg er sterkt svaksynt eller nesten blind om du vil. Jeg kan se at det kommer en buss, men det er umulig for meg å lese skiltet foran på bussen som forteller hvor den går. Det føles feil å late som jeg ser mindre enn jeg gjør, men noen ganger blir det nødvendig for å få hjelpen jeg trenger.